Fossegrimen: fossens ånd som lærer bort fela til den som kommer med en gave
I norsk folketro bor en usynlig musikant i fossene. Den som gir ham kjøtt riktig natt, lærer å spille slik at trærne danser.
I Norge hører alle som går forbi en foss lyden av vannet, og noen sier at de også hører musikk. Ifølge folketroen kommer den fra Fossegrimen, en ånd som bor i fossene og spiller fele bedre enn noe menneske.
Hvem Fossegrimen er
Navnet begynner med foss. I fortellingene er han en mannlig skikkelse knyttet til vannet, og beskrivelsene varierer fra region til region. Instrumentet hans er i de norske versjonene fela, og i mange bygder hardingfela, med ekstra strenger som svinger av seg selv.
Andre steder i Skandinavia er slektningen hans den svenske strömkarlen, eller nøkken, ånden i elver og innsjøer. Fortellingene varierer, og det er vanskelig å si hvor gamle de er, fordi de ble skrevet ned først på 1700- og 1800-tallet.
Slik lærer man av ham
Den som vil lære musikk av Fossegrimen, må ta med et offer en torsdagskveld, i all hemmelighet. Ifølge versjonene samlet inn av Benjamin Thorpe og Jacob Grimm var offeret en hvit bukk kastet med hodet først i en foss som rant mot nord, eller røkt fårekjøtt, fenalåret.
Er gaven liten, med lite kjøtt på beinet, lærer Fossegrimen bare bort hvordan man stemmer fela. Er den god, tar han eleven i høyre hånd og drar fingrene over strengene til de blør. Eleven spiller da slik at trærne danser og vannet slutter å renne.
Den svenske slektningen
I Sverige spiller strömkarlen også fortryllende. Ifølge tradisjonen som Grimm samlet har melodien hans elleve variasjoner, og den siste er forbeholdt nattens ånder. I en versjon nedtegnet på 1700-tallet ber ånden musikanten om «forløsning». Får han den ikke, knuser han instrumentet sitt og gråter.
Hva fortellingen bevarer
En mulig lesning av eventyret er en vanlig tanke i folketroen: å spille godt virket som en overnaturlig gave, og den som hadde for mye talent, ble sett på med mistenksomhet, som om vedkommende hadde inngått en avtale med noe som ikke var menneskelig. Den norske spillemannen kunne beundres og fryktes i samme natt.
Fortellingen kan også leses som en måte å snakke om øving på. Torsdagsgaven og hånden som føres over strengene minner om at ingen lærer musikk uten å gi noe til gjengjeld og uten hard hud på fingrene.
Vil du høre hva ånden spiller, spill Fela i fossen.
Kilder.
- Benjamin Thorpe, *Northern Mythology*, 1851–1852, bind 2
- Jacob Grimm, *Teutonic Mythology*, oversatt av Stallybrass, 1883