Vikingene dro ikke bare mot vest, til England og Nord-Amerika. Mange dro østover, opp russiske elver, og nådde Konstantinopel, hovedstaden i Det bysantinske riket, som nordboerne kalte Miklagard, den store byen. Der ble noen av dem keiserens soldater.

Elvenes vei

Keiser Konstantin VII beskrev omkring 950 hvordan rusene, grupper av skandinavisk opprinnelse som styrte de slaviske byene, reiste ned Dnepr til Svartehavet. De brukte båter uthulet av trestammer og gikk i land ved stryk, der de bar eller dro båtene over land. Konstantin nedtegnet navnene på strykene på to språk, og det ene var av norrøn opprinnelse.

I russisk tradisjon ble ruten kalt veien fra væringene til grekerne. Væring kommer av et norrønt ord knyttet til ed og tjeneste.

Keiserens garde

Ifølge krønikeskrivere sendte fyrst Vladimir av Kiev på slutten av 980-årene omkring seks tusen krigere til keiser Basileios II, som trengte forsterkninger i en borgerkrig. Avtalen omfattet Vladimirs ekteskap med keiserens søster og fyrstens dåp.

Disse mennene dannet en elitestyrke, Væringgarden, som fulgte keiseren og beskyttet ham. Ryktet deres var lojalitet til herskeren personlig, ikke til staten. Vaktene bar øksa med bredt blad, og prinsessen og historikeren Anna Komnene kalte dem på 1100-tallet økseberende barbarer. De var godt betalt, og vervet trakk til seg eventyrere fra Norden.

Prinsen som kom tilbake som konge

Ifølge sagaene tjenestegjorde den senere kong Harald Hardråde i den bysantinske garden omkring 1034 til 1042 og vendte tilbake til Norge med rikdom. Han regjerte fra 1046 til han døde i slaget ved Stamford Bridge i 1066, da han forsøkte å erobre England. Norrøn tradisjon husker ham som kongen som hadde vært i Miklagard.

Etter 1066 sluttet mange engelskmenn som flyktet fra normannerne seg til garden. Den bestod i omkring tre århundrer, og sammensetningen endret seg over tid.

Runer i Hagia Sofia

Det direkte beviset på den norrøne tilstedeværelsen finnes i selve Hagia Sofia. I et galleri i kirken er det risset runer i marmoren. De fleste er nesten slitt bort, men ett fragment lyder ftan, som tolkes som slutten på navnet Halfdan. Resten ville følge den vanlige formelen i innskrifter, noe i retning av «den og den risset disse runene».

I Sverige minnes de som dro østover og ikke kom tilbake, på runesteiner. En av dem forteller om menn som dro langt for å lete etter gull og døde i øst. Elvene og byen var et mål for rikdom og for fare.

Vil du kjenne arbeidet med å dra et skip over land, spill Dra skipet.

Kilder.

• Konstantin VII Porfyrogennetos, *De Administrando Imperio* (ca. 950)
• Den russiske *Nestorkrøniken* (ca. 1113)
• Anna Komnene, *Alexiaden* (ca. 1148)
• Snorre Sturlason, *Heimskringla*, Harald Hardrådes saga (ca. 1230)