Få konger på 1000-tallet styrte så mye hav som Knut (Knud på dansk, Canute på engelsk). Mellom 1016 og 1035 var han konge av England, Danmark og Norge. Historikere bruker navnet «Nordsjøimperiet» om denne samlingen, selv om samtidige ikke kalte det det.

Veien til England

Knuts far, den danske kongen Svein Tveskjegg, erobret England i 1013 og døde kort etter. Knut ble drevet ut, men kom tilbake i 1015 med en stor flåte. Han kjempet mot Edmund Jernside, sønn av den engelske kongen Æthelred, og beseiret ham i slaget ved Assandun i 1016. Kort etter døde Edmund, og Knut ble konge over hele England.

I 1017 giftet han seg med Emma av Normandie, enke etter Æthelred. I 1018 registrerer Den angelsaksiske krøniken en enorm skatt pålagt engelskmennene, på mer enn 70 000 pund sølv, i tillegg til det London betalte for seg. Det meste av flåten ble sendt hjem. Knut styrte med engelske lover, støttet kirka og fremstilte seg som kristen konge.

Danmark og Norge

I 1018 døde Knuts bror Harald, og Knut fikk også Danmark. I 1027 reiste han til Roma for å overvære keiser Konrad IIs kroning, og derfra skrev han et brev til det engelske folket, som tradisjonen har bevart. I 1028 tok han Norge, etter å ha tvunget kong Olav Haraldsson på flukt. Olav døde ved Stiklestad i 1030, da han prøvde å vinne tronen tilbake.

Stolen ved sjøen

Den mest kjente historien om Knut er den om bølgene. Ifølge Henrik av Huntingdon, som skrev omkring 1129, lot Knut plassere en stol ved vannkanten og befalte tidevannet å ikke stige. Vannet gjorde føttene hans våte. For krønikeskriveren ville kongen vise hoffmennene at kongers makt er liten overfor Guds makt. Versjonen som gjør ham til en arrogant tosk, er senere. Det nøyaktige stedet er usikkert, og lokale tradisjoner kjemper om æren.

Etter ham

Knut døde i 1035 og ble gravlagt i Winchester. Imperiet hans overlevde ikke. Sønnene kranglet om kronen, og i 1042 kom en konge av engelsk slekt, Edvard Bekjenneren, tilbake på tronen. Norge gled også ut av dansk kontroll omtrent samtidig.

Lover, jarler og skalder

Knut beholdt engelsk lov, og England fikk lovkoder utstedt i hans navn, utarbeidet med hjelp av kirkens folk, blant dem erkebiskop Wulfstan av York. Han delte riket inn i store jarledømmer styrt av jarler. Noen var danske, andre engelske, som Godwin, som fikk tittelen omkring 1018. Skalder komponerte dikt til hans ære, og noen vers er bevart i kongesagaene. Encomium Emmae Reginae, skrevet for dronning Emma, viser hvordan hoffet ønsket at han skulle bli husket. Men freden hang på kongens personlige styrke, og uten ham ble ordningen skjør.

For å holde imperiet samlet ved å absorbere rike etter rike til ett, spill Knuts bølger.

Kilder.

• *Den angelsaksiske krøniken* (satt sammen mellom 800- og 1100-tallet), årene 1013 til 1035
• Ukjent forfatter, *Encomium Emmae Reginae* (omkring 1041–1042)
• Henrik av Huntingdon, *Historia Anglorum* (omkring 1129)