Når en svenske på 1000-tallet døde langt hjemmefra, reiste familien av og til en stein til minne om ham. Noen av disse steinene sier hvor han døde. En gruppe av dem peker mot samme sted, langt mot sørøst, og mot samme leder: Ingvar.

Det steinene sier

I området rundt Mælaren i Mellom-Sverige er det identifisert rundt to dusin og en halv runestein knyttet til en ferd ledet av en mann som het Ingvar. Den mest kjente er Gripsholmsteinen, som nå står ved slottet med samme navn. Den ble reist av en kvinne, Tola, for sønnen Harald, Ingvars bror. Teksten sier i korte trekk: «De dro frimodig, langt, etter gull, og i øst ga de ørnen mat. De døde i sør, i Serkland.»

Serkland var det norrøne navnet på landene sør og sørøst for Det kaspiske hav, og ordet forstås vanligvis som «saracenernes land». «Å gi ørnen mat» er et uttrykk i norrøn diktning for å dø i kamp og la kroppen bli igjen for fuglene.

Ingvars saga

Yngvars saga víðförla, «sagaen om Yngvar den vidfarne», ble skrevet på Island på 1200-tallet og forteller om denne ferden. Ifølge den dro Yngvar fra Sverige, krysset Russland og kom til Serkland, der han møtte drager og merkelige skapninger. Sagaen sier at han døde av sykdom etter år med reising, og at følgesvennene døde underveis. Ferden dateres vanligvis til mellom 1036 og 1041, på grunnlag av islandske annaler og dateringen av steinene. Sagaens eventyr er for det meste litteratur.

Sammenfallet mellom steinene og den islandske teksten er interessant. Steinene er nesten samtidige med hendelsene, og sagaen ble skrevet omkring to hundre år senere. Fagfolk ser sagaen som et verk som gjenbruker en virkelig erindring og legger til fantastiske episoder.

Et samfunn som skrev i stein

Ingvars steiner viser hva svenskene den gang verdsatte: den lange reisen, gullet og døden langt hjemmefra. De som bestilte dem, var nesten alltid slektninger: mødre, brødre og enker. Navnet på den døde står risset ved siden av navnet til den som æret ham. Mange av innskriftene var malt, og i dag er det bare furene som er igjen.

Vi vet ikke hva ferden egentlig var. Ingen spor etter Ingvar er identifisert i Serkland. Men Tolas stein, som fortsatt står, forteller oss hva en mor valgte å minnes.

Ingvars steiner er også nyttige for språkforskere, fordi de bevarer former av språket som ble talt i Sverige på 1000-tallet og navn på personer som ikke finnes i noen annen kilde. Derfor hjelper lesingen av runene, utført av fagfolk i databaser som den i Uppsala, oss å forstå ikke bare ferden, men også livene til familiene som husket den.

For å risse runene i steinen, ved å fylle de riktige rutene etter hintene for hver rad og kolonne, spill Runer på steinen.

Kilder.

• Ukjent forfatter, *Yngvars saga víðförla* (islandsk saga, 1200-tallet)
• Sven B. F. Jansson, *Runes in Sweden* (Gidlunds, 1987)
• Samnordisk runtextdatabas (Rundata, Universitetet i Uppsala), innskrifter Sö 179 og beslektede