Blant Tors eventyr med jotner er dette et av de mest spente. Han drar ubevæpnet, krysser en elv som later til å ha eget liv, og vinner bare fordi noen låner ham det han mangler. Historien har nådd oss i to former: et dikt fra 900-tallet og en prosaberetning fra 1200-tallet.

En felle fra Loke

Ifølge Skáldskaparmál av Snorre Sturlason var utgangspunktet et puss fra Loke. Han lånte Friggs falkehamn og fløy til huset til jotunen Geirrød. Han landet i et vindu og ble fanget. Jotunen satte ham i en kiste i tre måneder, til en sulten Loke lovet å bringe Tor uten hammeren Mjølner og uten styrkebeltet.

Tor gikk med på å dra, uten å se planen, eller i det minste uten å si nei til den. På veien stoppet han hos jotunkvinnen Grid, mor til Vidar, som advarte ham mot faren. Hun lånte ham styrkebeltet sitt, et par jernhansker og en stav som het Gridarvol.

Elva Vimur og jotunens hus

For å komme til Geirrød måtte Tor krysse elva Vimur. Vannet steg og steg, til det nådde skuldrene hans. Tor så oppover elva og fikk øye på Gjalp, en datter av Geirrød, som sto bredbeint over breddene og lot flommen vokse. Han kastet en stein på henne og sa at en elv må stoppes ved utløpet. Så grep han tak i en rogn på bredden og dro seg opp. Derav ordtaket, nedtegnet av Snorre, om at rognen er Tors redning.

I jotunens hus fikk han et sete. Stolen begynte å stige mot taket. Tor satte staven mot takbjelkene og presset ned. Det knakk, og noen skrek: under stolen lå Gjalp og Greip, Geirrøds to døtre, og begge fikk ryggen brukket.

Det glødende jernet

Geirrød ba så Tor om en prøve. Han tok en glødende jernstang ut av ilden med en tang og kastet den. Tor tok imot den i lufta med jernhanskene. Jotunen løp og gjemte seg bak en jernsøyle. Tor kastet stanga tilbake: den gikk gjennom søylen, jotunen og veggen og havnet på bakken utenfor.

Saxo Grammaticus forteller i bok 8 av Gesta Danorum en lignende historie, med Thorkillus og en konge som het Geruthus. Fagfolk ser en felles tradisjon her, men kan ikke si hvilken versjon som er eldst i opphav. Diktet Torsdråpa er to hundre år eldre enn Snorre, og Snorre siterer strofer fra det.

Episoden viser et tema som går igjen i flere myter: Tors styrke strekker ikke alltid til alene. Her overlever han takket være gjenstander lånt av en jotunkvinne og grenen på et tre, en påminnelse om at selv blant gudene har andres hjelp betydning.

For å prøve å gripe de glødende jernstengene som jotunen kaster mot Tor, spill Geirrøds stenger.

Kilder.

• Snorre Sturlason, *Yngre Edda* (*Skáldskaparmál*, beretningen om Tor hos Geirrød, omkring 1220)
• Eilív Gudrunarson, *Torsdråpa* (dikt fra slutten av 900-tallet, delvis bevart i *Skáldskaparmál*)
• Saxo Grammaticus, *Gesta Danorum* (bok 8, omkring 1200, episoden om Thorkillus og Geruthus)