Svend Tveskjegg og erobringen av England i 1013
I 1013 landsatte den danske kongen Svend ved Sandwich og ble i løpet av få måneder godtatt som konge av England. Se hva den angelsaksiske krøniken og historikerne sier.
I 1013 oppnådde en dansk konge det mange før ham hadde forsøkt uten å lykkes med: å bli anerkjent som konge av England. Svend, kalt Tveskjegg, hadde styrt Danmark i nesten tretti år og kjente de engelske forsvarsverkene godt, for han selv eller mennene hans hadde angrepet kysten flere ganger. Denne gangen var målet imidlertid å ta kronen. I løpet av få måneder nådde han det, men han døde kort tid etter.
Før erobringen
Siden slutten av 900-tallet hadde angrep fra Skandinavia igjen rammet England. Den engelske kongen, Æthelred, prøvde flere svar. Han betalte store summer i sølv, den såkalte danegeld, til høvdinger som ledet flåtene, og i 1002 ga han ordre om å drepe dansker som bodde i England, i en hendelse som er kjent som massakren på Sankt Brices dag, og hvis virkelige omfang fortsatt er omdiskutert. Tradisjonen i flere kilder knytter denne ordren til et ønske om hevn fra Svends side, men den koblingen er mer usikker enn den ser ut.
I 1013 samlet Svend en flåte og dro fra Danmark sammen med sønnen Knut. Den angelsaksiske krøniken sier at han kom til Sandwich i sør om sommeren, og så seilte nordover langs kysten til munningen av Humber og opp Trent til Gainsborough.
Et felttog gjennom nord
Valget av nord var klokt. Området som kalles Danelagen, hadde en befolkning som delvis var av skandinavisk opprinnelse, og krønikeskriveren forteller at innbyggerne underkastet seg Svend straks han kom, og ga ham gisler. Derfra lot han en del av flåten og sønnen bli igjen ved skipene, og dro sørover med hæren. Byene Oxford og Winchester overga seg deretter, og kongen ble godtatt andre steder der viljen til å gjøre motstand var liten.
London gjorde imidlertid motstand. Byen hadde murer og en bro over Themsen, og ble forsvart av kong Æthelred og av Torkel den høye, en norrøn høvding i den engelske kongens tjeneste. Svend forsøkte å ta den og lyktes ikke. Han dro da vestover, der stormennene i Wessex underkastet seg. Etter det ga selve London etter, ifølge krøniken, fordi borgerne fryktet følgene av å fortsette mot en konge som syntes å ha vunnet.
Æthelreds slutt og erobrerens død
På slutten av 1013 flyktet Æthelred fra England til Normandie, der kona Emma og barna allerede var. Svend ble godtatt som konge av en god del av engelskmennene, selv om han ikke ble kronet. Men han døde 3. februar 1014 i Gainsborough, noen uker senere. Årsaken er ukjent, og en senere tradisjon, uten godt grunnlag, snakker om et under som ble tilskrevet en helgen.
Svends død forandret alt igjen. Danskene i England utropte Knut til konge, men de engelske stormennene ba om at Æthelred skulle komme tilbake, og det gjorde han. Først i 1016 klarte Knut å sette seg fast, etter et hardt felttog.
Hva historikerne sier
Erobringen i 1013 gikk for fort til å kunne forklares bare med makt. Mange forskere peker på at riket var utmattet, på årene med angrep, på skattene og på mangelen på tillit mellom kongen og stormennene hans. At nord og vest underkastet seg, viser at mange lokale grupper foretrakk å tilpasse seg vinneren framfor å fortsette å kjempe for en konge som ikke beskyttet dem godt.
Kildene har begrensninger. Krøniken ble skrevet av engelskmenn, og det finnes ingen tilsvarende beretning fra dansk side, så Svends synspunkt blir bare sett utenfra.
For å styre Svends flåte oppover elva, ved å trykke for å stige og slippe for å synke mellom sandbankene, spill Svends flåte.
Kilder.
- *Den angelsaksiske krøniken*, årsberetningen for 1013 (overs. Michael Swanton, Phoenix, 2000)
- Ian Howard, *Swein Forkbeard's Invasions and the Danish Conquest of England, 991–1017* (Boydell, 2003)
- M. K. Lawson, *Cnut: England's Viking King* (Tempus, 2004)