I norrøn mytologi ble ulven Fenrir oppfostret blant gudene, i Asgard, til de ble redde for ham og bestemte seg for å lenke ham. Episoden har nådd oss først og fremst gjennom Snorres Edda, som islendingen Snorre Sturlason skrev omkring 1220, og den ender med en gud uten hånd og en ulv bundet til verdens ende.

Snorre var kristen og skrev mer enn to hundre år etter Islands kristning. Derfor har myten kommet ned til oss i versjoner som ikke alltid stemmer overens, og beretningen under følger hans, og peker på der den andre store kilden, Den eldre Edda, sier noe annet.

En valp i Asgard

Fenrir var sønn av Loke og jotunkvinnen Angerboda, og hadde to søsken: Jormungand, slangen i Midgard, og Hel, som skulle styre de dødes rike. Ifølge Snorre fikk gudene vite gjennom spådommer at de tre ville bringe ulykke. Odin kastet slangen i havet og sendte Hel til Niflheim. Ulven ble imidlertid værende i Asgard.

Bare én gud hadde mot til å mate ham: Tyr, knyttet til krig og eder. Fenrir vokste hver dag, og spådommene var de samme. Gudene konkluderte med at det ville være tryggere å binde ham.

To lenker som brister

Gudene smidde en kraftig lenke, kalt Leding, og foreslo en styrkeprøve for ulven. Fenrir gikk med på det, lot dem binde ham, strakte kroppen, og lenken røk.

De laget så en ny, dobbelt så sterk, kalt Dromme. Ulven lot seg binde igjen, spente musklene, ristet seg, og leddene fløy langt av sted. Gudene fryktet at de aldri ville klare å holde ham.

Gleipne, det umulige båndet

Odin vendte seg til dvergene. Han sendte Skirne, Frøys budbringer, til landene deres, og dvergene laget et bånd kalt Gleipne. Ifølge Snorre var det laget av seks ting: lyden av kattens skritt, skjegget til en kvinne, røttene til et fjell, senene til en bjørn, pusten til en fisk og spyttet til en fugl.

Derfor, forklarer Snorre selv, er det ingen som ser disse tingene i dag: de ble brukt opp i båndet. Gleipne var glatt og mykt som en silkesnor, og sterkere enn noen jernlenke.

Prisen for Tyrs hånd

Gudene brakte Gleipne til ulven som om det bare var enda en lek. Fenrir så på det tynne båndet og ble mistenksom: var det bare en snor, ville det ikke være noen ære i å bryte den, og var det laget ved trolldom, kunne han aldri bli fri. Han gikk med på én betingelse: en av gudene måtte legge en hånd i munnen hans, som pant på at det ikke lå svik bak.

Gudene så på hverandre, og ingen rørte seg. Så rakte Tyr ut hånden og la den mellom tennene til ulven. Da Fenrir sprellet og så at båndet bare strammet seg, lukket han kjeften. Ifølge Snorre lo alle gudene, bortsett fra Tyr, som mistet hånden.

Noen leser scenen som en fortelling om eder og svik: gudene overvinner ulven ved å lyve for ham, og den som betaler, er guden som er sterkest knyttet til det gitte ord.

Bundet til Ragnarok

Med Fenrir ubevegelig festet gudene båndet til en stor stein, gravd dypt ned i jorden, og stakk et sverd inn i munnen på ulven, med hjaltet mot underkjeven og odden i ganen. Siklet som rant ut, dannet en elv, kalt Vån. Fenrir skulle bli der til Ragnarok, verdens ende.

Når den dagen kommer, vil han, ifølge Snorre og Völuspá, slite seg løs og drepe Odin. Hevneren hans er Vidar, Odins sønn: i Snorres versjon sliter han ulvens kjever fra hverandre; i Völuspá driver han sverdet inn i hjertet på ulven.

Vil du prøve å binde ulven selv, spill Gleipne, det umulige båndet.

Kilder.

• Snorre Sturlason, *Snorres Edda*, delen Gylfaginning (ca. 1220)
• *Den eldre Edda*, diktet Völuspá (håndskrift fra 1200-tallet)