2026  ·  MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NorskPortuguêsEnglish Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Eventyr og folketro · Original fortelling

Fjøsnissen og grøtfatet på julaften

Et originalt eventyr om nissen, den lille ånden som i skandinavisk folketro beskytter gården og på julaften venter på en skål grøt med smør.

1 min lesing
Illustrasjon av en liten grå-skjegget nisse i rød lue som sitter på høy i en låve om natten, foran en skål med grøt og smør.
Illustrasjon generert av kunstig intelligens (Gemini)

Dette er et originalt eventyr fra Boreal Saga Play, skrevet ut fra den folkelige tradisjonen om nissen, og ikke et gammelt eventyr. I de skandinaviske landene er nissen en liten gårdsånd som våker over huset og dyrene. I Norge og Danmark heter han nisse, i Sverige tomte, og tradisjonen med å sette fram grøt til ham på julaften huskes fortsatt.

Gården i enden av dalen

I en trang dal lå en gård med torvtak, der det bodde en familie som arbeidet fra soloppgang til solnedgang. I fjøset, bak høyballene, bodde en nisse med grått skjegg og rød lue som ingen noensinne hadde sett.

Han sørget for at melken ikke surnet, at kua kalvet uten vanskeligheter og at snøen ikke tok med seg taket på stallen. Til gjengjeld ba han om bare én ting i året: en skål havregrøt med en klatt gyllent smør i midten, satt fram i fjøset på julaften.

Året de glemte

Den vinteren var bonden syk, og huset var tungt av sorg. På julaften spiste familien grøten sin ved bordet og glemte å bære skålen ut til fjøset.

Nissen ventet til midnatt. Så, på tom mage, gikk han sakte over tunet og så inn gjennom vinduet i huset. Han så familien som sov, og på ovnen den skrapte gryta.

Han laget ingen lyd og ødela ingenting. Han gikk bare tilbake til fjøset, satte seg på en høyball og tenkte at det neste året kanskje ikke var verdt å våke over kua eller taket.

Skålen som dukket opp

Første juledag gikk den yngste jenta i huset til fjøset for å hente melk. Hun så, ved siden av bøtta, skålen urørt på sin vanlige plass, tom og ren. Hun forsto med en gang.

Hun løp til kjøkkenet, varmet opp det som var igjen av havren, la i smøret og bar det til fjøset. Hun satte skålen på gulvet og sa, lavt:

«Unnskyld at jeg er sen. Takk for at du passer på oss.»

Ingen så nissen. Men da jenta kom tilbake mot slutten av ettermiddagen, var skålen tom, og ved siden av lå en glatt liten stein, på størrelse med et spurveegg, som skinte som om den var blitt pusset hele natten.

Det sies at familien beholdt steinen på kjøkkenhyllen, og at fra det året av ble grøtfatet aldri glemt igjen.

Vil du passe på fjøset til daggry, spill Fjøsnissen.