I Norge og Sverige kunne den som la ut i skogen eller gikk opp i fjellet, møte en kvinne med sjelden skjønnhet, med langt hår og fin kjole. Så man etter, fikk man se hva hun skjulte: en hale som en ku eller en rev, eller en hul rygg, som en råtten trestamme. Hun er huldra, en skikkelse i skandinavisk folketro, og historiene om henne ble fortalt i århundrer før noen skrev dem ned.

Hvem huldra er

Navnet kommer fra den norske formen huldra. I Sverige er hun skogsrået, «skogens rå», eller tallemaja, «furu-Maria». Blant samene dukker hun opp som ulda. Det finnes også en mannlig motpart, huldrekallen. Navnet knyttes til en rot som betyr «tildekket» eller «hemmelig», og noen forskere setter det i forbindelse med Huld, en völvaskikkelse, og med tyske Holda, men den koblingen er omdiskutert.

Huldrefolket, «det skjulte folket», bor i fjell og skog, med sin buskap og sine gårder, men utenfor menneskenes synsvidde. Huldra er den som oftest dukker opp i historiene.

Forførelsen

Huldra frister mennene som går forbi. Hun lokker dem med skjønnhet, med musikk og med løfter, og det finnes eventyr der en ung mann gifter seg med en av dem. Tegnene på hennes natur viser seg under den lange kjolen. Historiene sier at fortryllelsen brytes når den unge mannen ser halen, eller når hun blir behandlet vennlig og forlater det skjulte livet. Det finnes versjoner der halen faller av etter en dåp eller et kirkebryllup.

Eldre fortellinger knytter møtet til fare: den som lot seg lede, kunne gå seg bort i skogen eller forsvinne.

Den gavmilde siden

Ikke alle historier er mørke. I flere beretninger, særlig svenske, er skogsrået snill mot kullbrennere: mens de sov, passet hun på milene, og til gjengjeld la de igjen mat til henne. Et eventyr fra Närke i Sverige sier at hun kunne være svært vennlig om hun ble behandlet med respekt. Det motsatte gjelder også: den som fornærmet henne eller foraktet henne, kunne få uflaks på jakt, med buskapen og i arbeidet.

En slektning av henne, bergsrået, gruvenes rå, gjorde livet vanskelig for fattige gruvearbeidere.

Fra bygda til bøkene

På 1800-tallet samlet og utgav Peter Christen Asbjørnsen historier om huldrefolket i Norge, samtidig som han og Jørgen Moe samlet landets folkeeventyr. Disse bøkene bidro til å feste bildet av huldra med hale og hul rygg. Senere studier, som de til Gunnar Granberg i 1935 og Mikael Häll i 2013, viser hvor variert den svenske skogsrå-tradisjonen var, og hvordan den endret seg fra region til region.

I dag dukker huldra opp i bøker, i spill og i stedsnavn: det finnes steder i Danmark og Norge som bærer navnet hennes, som Huldremose på Jylland og, i samisk område, fjellet Ulddaidvárri, «hulderfjellet». Skikkelsen lever videre, uten at noen trenger å tro på henne.

Vil du finne ut hvem som skjuler en hale, spill Hvem har hale?.

Kilder.

• Peter Christen Asbjørnsen, samlinger av eventyr og sagn om huldrefolket (1840-årene)
• Gunnar Granberg, *Skogsrået i yngre nordisk folktradition*, 1935
• Mikael Häll, *Skogsrået, näcken och djävulen*, 2013