Ragnarok er verdens undergang i norrøn mytologi: en vinter uten sommer, en kamp der nesten alle gudene dør, og en brann som sluker jorden. Men det er ikke bare en slutt. Diktene beskriver også en ny jord, grønn, som stiger opp av havet. Fortellingen står i Vøluspå, det mest kjente diktet i Den eldre Edda, og i Snorres Edda av Snorre Sturlason.

Begge kildene ble skrevet ned på det kristne Island, lenge etter at den gamle religionen var over, og de er ikke enige i alt. Beretningen under sier hvor de skiller lag.

Vinteren og tegnene

Ifølge Snorre begynner slutten med Fimbulvinteren, den store vinteren: tre vintrer på rad uten sommer imellom, og før dem år med krig og brutte slektsbånd. Ulvene Skoll og Hate tar Solen og Månen og sluker dem. Stjernene forsvinner fra himmelen, jorden skjelver, og alle lenker og bånd brister.

Ulven Fenrir kommer løs. Slangen Jormungand stiger opp av havet og beveger seg mot land. Loke kommer seilende på skipet Naglfar, som Snorre sier er bygget av de dødes negler. Fra sør kommer Surt, ildjotunen, med Muspells sønner. Heimdall, gudenes vokter, blåser i hornet for å kalle på forbundsfeller, og styrkene samles på sletten Vigrid.

Kampen

Vøluspå og Snorre beskriver tvekampene, én etter én:

• Odin møter Fenrir og blir slukt av ulven.
• Tor møter Jormungand, dreper slangen og tar ni skritt før han faller, forgiftet.
• Frøy kjemper mot Surt og faller. Snorre bemerker at han savner sverdet han ga bort til Skirne.
• Tyr og hunden Garm dreper hverandre.
• Heimdall og Loke dør også sammen.

Det finnes to versjoner av Odins hevn. I Vøluspå setter sønnen hans, Vidar, sverdet i hjertet på ulven. Hos Snorre holder Vidar ulvens nedre kjeve fast med støvelen og river i stykker gapet på udyret. Så slynger Surt ild over alle verdener, og jorden synker i havet.

Jorden som kommer tilbake

Etter ødeleggelsen sier Vøluspå at völvaen ser jorden stige opp igjen, grønn, med fossefall og en ørn som fisker. Åkrene gir korn uten å bli sådd. De gudene som overlever, samles: Vidar og Vale, Odins sønner, og Mode og Magne, Tors sønner, som arver hammeren Mjølner. Balder og broren Hød vender tilbake fra dødsriket, og gudene finner de gylne brikkene de en gang lekte med i gresset.

Diktet Vafthrudnismål føyer til at to mennesker, Liv og Livtrasir, overlever skjult i Hoddmimes holt og befolker verden på nytt. Kilden sier ikke at denne skogen er Yggdrasil. Den tanken kommer fra moderne tolkere.

Snorre beskriver også en sal tekt med gull, kalt Gimle, der de rettferdige bor. Vøluspå slutter med dragen Nidhogg som flyr med lik under vingene, en avslutning som lar framtiden stå åpen.

Hedensk myte eller kristent ekko?

Navnet oversettes vanligvis som «maktenes skjebne» (ragna rök). En variant, Ragnarøkkr, «maktenes skumring», ga opphav til «gudenes skumring» i den tyske tradisjonen, som er en forskyvning av betydningen.

Forskere diskuterer hvor mye av ideen om en verden som fødes på nytt som fantes før kristningen, og hvor mye som kom fra kristendommen. Strofen der «den mektige kommer» til dom, ser mange som kristen påvirkning. Andre mener at syklusen av ødeleggelse og fornyelse er en hedensk arv. Debatten er fortsatt åpen, og diktet lar ikke spørsmålet bli avgjort.

Vil du forsvare gudenes sal en natt, spill Den siste kampen.

Kilder.

• *Vøluspå*, dikt i *Den eldre Edda* (håndskriftet Codex Regius, ca. 1270)
• *Vafthrudnismål*, dikt i *Den eldre Edda* (håndskrifter fra 1200-tallet)
• Snorre Sturlason, *Snorres Edda*, delen Gylfaginning (ca. 1220)