Mange har våknet med en tyngde på brystet uten å kunne bevege seg eller rope. I nordisk tradisjon hadde den tyngden et navn: mara. Ordet lever videre i måten flere språk kaller den vonde drømmen.

En konge og en mara

Den eldste og mest kjente omtalen står i Ynglingesaga, del av Heimskringla, skrevet av islendingen Snorre Sturlason omkring 1230. Sagaen forteller historien om Vanlande, svearnes konge. Ifølge den besøkte Vanlande området sagaen kaller Finnland (et navn som ikke alltid tilsvarer dagens Finland), giftet seg med Drive, datter av Snø, og dro med løfte om å komme tilbake om tre år. Han ble ti.

Drive sendte da bud etter trollkvinnen Huld. Sagaen sier at trollkvinnen kastet en trolldom, og at da Vanlande ville sove, trådte en mara på ham. Han ropte at hun trådte på ham. Mennene hans holdt hodet hans, og mara trådte på bena. De holdt bena, og hun trådte på hodet, og kongen døde. Det er en tradisjon bevart skriftlig århundrer etter at den ble fortalt, og sagaen er ikke en beretning om fakta.

En skikkelse i folketroen

I skandinavisk folketro som ble samlet inn på 1800- og 1900-tallet, framstår mara som et vesen som setter seg på brystet til dem som sover og kveler dem. I mange fortellinger er hun ånden til et levende menneske, vanligvis en kvinne, som forlater kroppen om natten. I andre er hun en egen skapning. Folk la også skylden på mara for knutene som dukket opp om morgenen i mankene på hestene i stallen.

Ordet som ble igjen

Det engelske nightmare kommer av night, natt, og gammelengelsk mære, det samme vesenet. På norsk er marerittet mareritt, bokstavelig «maras ritt», og på dansk mareridt. På svensk heter det mardröm, «maradrøm». Lignende ord finnes på tysk og fransk.

Hva vitenskapen sier

Leger kjenner i dag et fenomen som heter søvnparalyse. Det oppstår i grensen mellom søvn og våkenhet, når en person er våken, men ikke kan bevege seg, og ofte kjenner en tilstedeværelse eller en tyngde på brystet. Folkloristen David Hufford viste i 1982 at beretninger av denne typen finnes i svært ulike kulturer, med lokale forklaringer. Mara er én av dem.

Å forklare en tro gjør den ikke mindre verdt. Det viser hvordan folk i Norden ga navn til det de opplevde om natten.

Slektninger på andre språk

Temaet er gammelt og utbredt. Det franske cauchemar føyer det gamle verbet caucher, «å trå», til det samme ordet mare, og bildet av noe som trår på en som sover, er det samme som i Ynglingesaga. Gammeltysk hadde Mahr, og gammelengelsk mære. Formene varierer, men ideen om et vesen som rir eller trår på dem som sover, går igjen over hele Europa.

For å finne ut hva mara flyttet på i stallen i løpet av natten, spill Marens stall.

Kilder.

• Snorre Sturlason, *Heimskringla* (omkring 1230), særlig *Ynglingesaga*
• Gunnar Olof Hyltén-Cavallius, *Wärend och Wirdarne* (1863–1868), om folketroen i Sør-Sverige
• David J. Hufford, *The Terror That Comes in the Night* (1982), om tradisjoner om overnaturlige angrep i søvne