Blant gjenstandene den samiske tradisjonen har etterlatt seg, er det få som vekker så mye oppmerksomhet som noaidens tromme. Den sier mye om en religion som i århundrer ble beskrevet av andre, og sjelden av dem som levde den.

Hvem noaidene var

Samene er urfolket i Sápmi, en region som dekker deler av Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. I den tradisjonelle samiske religionen var noaiden (også skrevet noaidi) en rituell spesialist. Ifølge beretningene ble han oppsøkt for å behandle syke, finne ut hvor man skulle jakte og snakke med åndeverdenen. Tromma var ett av redskapene hans.

Hvordan tromma så ut

Trommene som er bevart, har en tre-ramme, vanligvis uthulet, og en membran av reinskinn. Skinnet er malt, med farge laget av orebark, med figurer: rein, sola, hus, åndevesener og, på senere tromer, kirker. På skinnet lå en messingring. Noaiden slo med en liten hammer, og ringen hoppet mellom figurene. Beretningene sier at ringens posisjon ble lest som et svar.

Trommene varierte etter region og eier, og noen er fra sør, andre fra nord. Ingen tegning er lik en annen.

Hvem som noterte det ned

Det meste vi vet, kommer utenfra. På 1600-tallet samlet forskeren Johannes Schefferus opplysninger om Lappland i Lapponia (1673). Lutherske misjonærer og dansk-norske og svenske embetsmenn skrev beskrivelser og forfulgte praksisen. På 1700-tallet samlet misjonæren Thomas von Westen og andre mange tromer. Knud Leem ga i 1767 ut en beskrivelse av samene i Finnmark.

Disse forfatterne hadde et fiendtlig eller nysgjerrig blikk, og ville omvende samene. Derfor kan ikke beretningene tas som noaidenes egne ord. Hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet rammet mange samer.

Det som er igjen

Det anslås at omkring sytti gamle tromer er bevart, de fleste i museer i Skandinavia og andre land. Mange havnet i kongelige samlinger, fordi myndigheter og misjonærer sendte dem som kuriositeter eller bevis.

I dag tar samiske kunstnere og samfunn tromma tilbake som kulturelt symbol, og det diskuteres å levere tilbake dem som ligger i museer. Tromma er fortsatt knyttet til en religion som er levende for mange etterkommere, og bør behandles med respekt.

Samenes egen stemme

Mye av det som ble notert, ble undertrykt, og ikke bare tromma. Joiken, den tradisjonelle samiske sangen, ble også fordømt av misjonærene i mange samfunn. I dag forteller samiske forskere og museer, som Siida i Inari i Finland, historien om disse gjenstandene fra sitt eget ståsted. Spørsmålet de stiller, er hva tromma betydde for dem som brukte den, og ikke bare hva andre skrev om den.

Slagmønstrene i spillet er diktet opp, og gjengir ikke ritualer. For å gjenta rytmen til tromma som noaiden spiller, spill Noaidiens tromme.

Kilder.

• Johannes Schefferus, *Lapponia* (1673)
• Knud Leem, *Beskrivelse over Finmarkens Lapper* (1767)
• Historiske og etnografiske studier av samiske rituelle tromer og av hvordan dansk-norske og svenske myndigheter samlet dem inn