På Island har julen figurer som ikke finnes noe annet sted. De mest kjente er julesveinene, de tretten sønnene til Gryla. Men det finnes også et dyr som hører til husstanden hennes: Jólakötturinn, Julekatten.

Katten som åt dem uten nye klær

Tradisjonen sier at Julekatten luskte rundt på gårdene julaften og lette etter dem som ikke hadde fått et nytt plagg. Den som hadde fått det, var trygg. Den som ikke hadde, kunne bli oppspist. Samlingen til Jón Árnason, utgitt mellom 1862 og 1864, nedtegner islandsk folketro, og der framstår katten som Grylas dyr, jotunkvinnen som tok barn. Kattens rykte ble forsterket i 1932 av dikteren Jóhannes úr Kötlum, i Jólin koma, med et dikt som beskriver et diger dyr med glødende øyne.

Det finnes et islandsk ordtak som fortsatt er i bruk: fara í jólaköttinn, «å gå til julekatten». Det betyr å bli stående uten nye klær til jul, og sies om en som ikke fikk noe.

Ull og arbeid

Forklaringen forskere vanligvis gir, er praktisk. Islands bygdeøkonomi var avhengig av ull. Gjennom høst og vinter spant, vevde og strikket familien og gårdsarbeiderne. Den som ble ferdig med sin del av arbeidet før jul, fikk et nytt plagg som belønning, og den som ikke arbeidet, fikk det ikke. Katten skulle da tjene som en spore til å bli ferdig med ullen i tide.

Ifølge denne lesningen var frykten for katten en måte å presse de late på: de nye klærne var et tegn på at man hadde arbeidet, og trusselen om å bli spist var et sterkt bilde på risikoen for å stå uten noe. Det er en vanlig tolkning blant forskere på islandske skikker, og en rimelig en, men ikke den eneste, og kildene bekrefter den ikke direkte.

En tradisjon som har endret seg

I dag dukker Jólakötturinn opp i barnehistorier og julepynt, og tanken om å gi et nytt plagg til jul består, men uten frykten. Tradisjonen har gått fra trussel til gave, og mange islendinger får fortsatt et plagg julaften.

Katten har ikke samme tilstedeværelse i kildene som Gryla og julesveinene, og vi vet ikke fra når den er blitt fortalt om. Det eldste vitnesbyrdet vi har, er fra 1800-tallet.

Kattens trussel hjelper oss også å forstå bygdelivet den gangen: vinteren var lang, ullklær var avgjørende mot kulda, og en praktisk gave hadde reell verdi. Å få et nytt plagg var ingen luksus, og frykten for katten var, bak bildet av monsteret, frykten for å komme seg gjennom vinteren uten varme klær.

For å samle ullnøstene og strikke før katten kommer, uten å la tråden floke seg i seg selv, spill Ull før katten.

Kilder.

• Jón Árnason (red.), *Íslenzkar þjóðsögur og æfintýri* (1862–1864)
• Árni Björnsson, *Saga daganna* (Mál og menning, 1993)
• Jóhannes úr Kötlum, *Jólin koma* (diktet «Jólakötturinn», 1932)