Nordlyset i det gamle Norden: Kongespeilet, ildreven og samenes stillhet
For over sju hundre år siden prøvde en norsk tekst å forklare nordlyset, og folk i nord knyttet det til rever, sjeler og forbud. Se hva kildene sier og hva vitenskapen legger til.
Nordlyset er et av de bildene som er mest knyttet til Norden, og det er også et av de eldste spørsmålene hos folkene som levde under det. Svarene som er gitt gjennom århundrene, er av to slag: de som prøver å forklare fenomenet, og de som sier hvordan man skal oppføre seg overfor det.
Kongespeilet
Omkring 1250 skrev en anonym norsk forfatter Konungs skuggsjá, «kongespeilet», et lærestykke i form av en samtale mellom far og sønn som tar for seg handel, hoffliv og natur. I en del om undrene i Grønlandshavet snakker teksten om nordlyset, som den kaller norðrljós, «nordlys».
Forfatteren sier at det er et fenomen man ser om natten, og drøfter tre mulige forklaringer uten å velge noen av dem. Ifølge oversettelsene knytter én lyset til en ild som skal finnes ved randen av havet, en annen til refleksjonen av solens lys, og en tredje til is og isbreer. I dag vet vi at ingen av de tre er riktig, men tekstens interesse ligger i metoden: forfatteren legger fram hypotesene og innrømmer at han ikke vet.
Ildreven
I Finland heter nordlyset revontulet, som vanligvis oversettes med «revebål». Den folkelige forklaringen sier at en rev løper over de snødekte høydene, og at halen, når den berører bakken, slår gnister opp mot himmelen. Folkloristene peker på at denne etymologien kan være en senere forklaring på navnet og ikke nødvendigvis opphavet.
Hos samene, som bor i Nord-Norge, Nord-Sverige, Finland og Russland, heter nordlyset guovssahas. Beretninger samlet av forskere sier at man ikke skulle lage støy, plystre eller joike til lysene, for ikke å tiltrekke dem. Noen tradisjoner knytter lysene til de dødes sjeler, mens andre ser dem som et tegn som krever respekt.
Hva vi ikke vet
Det er vanlig å finne moderne tekster som knytter nordlyset til valkyrjene eller til Bifrost-broen, men ingen norrøn middelalderkilde gjør denne koblingen direkte. Det er en senere assosiasjon, og man bør være forsiktig med den.
Vitenskapen forklarer i dag fenomenet som resultatet av ladde partikler fra Sola som treffer atmosfæren nær polene og får gassene til å gløde. De gamle tradisjonene, selv uten å treffe årsaken, viser hvordan folk så på en himmel som endret seg hver natt.
Konungs skuggsjá er også nyttig fordi den viser en interesse for observasjon. Forfatteren beskriver hvor og når lysene pleier å dukke opp, og peker på at de er mest synlige på mørke netter. Denne typen beskrivelse, vanlig i middelalderens lærebøker, er en av grunnene til at boka blir sitert i vitenskapshistorier fra Norden. Selv uten riktig forklaring noterte han tydelig det han så.
For å slukke, ett etter ett, lysene på himmelen som tennes og slukkes, spill Himmelens lys.
Kilder.
- Ukjent forfatter, *Konungs skuggsjá* (*Kongespeilet*, Norge, omkring 1250; engelsk oversettelse av Laurence M. Larson, 1917)
- Juha Pentikäinen, *Shamanism and Culture* (Ethnographica, 1984)
- Finsk litteraturselskap (SKS), folkloristiske arkiver, oppslag om *revontulet*