Wood Quay: utgravingen som avslørte vikingtidens Dublin og protesten som prøvde å berge den
Fra 1960-tallet til 1980-tallet brakte utgravinger ved Wood Quay i Dublin fram hus, tomter og gjenstander fra vikingbyen. Se hva som ble funnet og hvordan arbeidet utløste en av landets største protester.
Dublin har en av de eldste historiene blant vikingbyene. De irske krønikene beretter om nordboere i Dublin-området fra 800-tallet, og det norrøne navnet på byen, Dyflin, kommer fra irsk Duiblinn, «svart kulp». Men mye av det vi vet om hverdagslivet til innbyggerne, kommer fra arkeologien, særlig fra et sted som heter Wood Quay.
Et område fullt av lag
Mellom 1960-tallet og begynnelsen av 1980-tallet gravde lag fra Irlands nasjonalmuseum i områder av den gamle byen, nær Christ Church-katedralen. Arbeidet ble først ledet av Breandán Ó Ríordáin og senere av Patrick Wallace. De fant rester av hus med flettede vegger, omgitt av gårdsrom og grøfter. Byggene ble gjenreist flere ganger, i lag, over generasjoner.
En viktig oppdagelse var at tomtene, altså grunnen til hvert hus, beholdt de samme grensene i lang tid. Det tyder på en planlagt by, med klare regler for hvem som eide hver bit av grunnen. Forskerne registrerte også verksteder, og den fuktige jorda bevarte materialer som vanligvis går tapt, som lær og tre.
Hva jorda bevarte
Blant funnene er skosåler av lær, kammer av bein, metallnåler, trebolger, rav og stoffrester. Disse gjenstandene viser en aktiv handel og et organisert bymiljø. De tyder også på at menneskene i Dublin, nordboere og irer, levde sammen og utvekslet teknikker.
Historikere bruker disse dataene til å svare på spørsmål krønikene ikke svarer på, som størrelsen på husene, kosten og håndverkene. Det er verdt å huske at funnstedet viser ett nabolag, og ikke hele byen.
Protesten
Utgravingen ble også kjent på grunn av en strid. Dublin kommune ville bygge et kompleks med kommunale kontorer der, og mange arkeologer, historikere og borgere forsvarte bevaringen av stedet. I 1978 samlet en stor demonstrasjon tusenvis av mennesker til forsvar for funnstedet. Saken endte i rettssystemet, og den endelige avgjørelsen lot arbeidene gå videre, slik at byggene ble reist, delvis over det utgravde området.
Episoden husker man som en milepæl for allmenn interesse for irsk arkeologisk arv. Resultatene av utgravingene ble på sin side dokumentert i publikasjoner og samlinger og hjelper til å fortelle byens historie.
Resultatene bidro også til å korrigere en gammel forestilling. Lenge ble vikingene først og fremst sett som plyndrere, og byen viste en annen side: håndverkere, kjøpmenn og familier som levde av yrker. Forskerne peker på at avfall fra håndverk, som rester av rav og lær, tyder på lokalt arbeid og ikke bare på produkter hentet langveisfra.
I dag kan en del av dette materialet ses på museer i Dublin, og temaet diskuteres fortsatt av dem som er opptatt av byens hukommelse. Lærdommen mange trekker av saken, er at skjult kulturarv bare kan studeres én gang, og at en godt dokumentert utgraving ofte er den eneste sjansen til å bevare opplysningene.
For å ta over byens kart, tomt for tomt, til alt er malt i én farge, spill Dublins tomter.
Kilder.
- Patrick F. Wallace, *The Viking Age Buildings of Dublin* (Royal Irish Academy, 1992)
- Breandán Ó Ríordáin, utgravingsrapporter fra High Street og Winetavern Street (Irlands nasjonalmuseum, 1962–1976)
- Clare Downham, *Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014* (Dunedin Academic Press, 2007)