2026  ·  MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NorskPortuguêsEnglish Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Myter og guder · Myte eller legende

Sol og Måne: søsknene som drar sola og månen med ulver i hælene

I norrøn myte kjører Sol solvogna og broren Måne styrer månen, og begge jages av ulver. Se hva Snorre og Den eldre Edda sier, og hva som fortsatt er usikkert.

2 min lesing
Illustrasjon av en kvinne i en gylden vogn trukket av to hester over en rødnende himmel, med en stor mørk ulv som løper bak med åpen munn og, i bakgrunnen, en blek måne ledet av en ung mann til fots over skyene
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

I norrøn mytologi er sola og månen ikke bare himmellegemer: de er to skikkelser som løper over himmelen, og hver av dem har en ulv bak seg. Fortellingen finnes i to hovedkilder, Yngre Edda av Snorre Sturlason og diktene i Eldre Edda, og de to sier ikke alltid det samme.

To søsken på himmelen

Ifølge Gylfaginning fantes det en mann som het Mundilfare, og han hadde to barn som var så vakre at han kalte dem Sol, «sol», og Måne, «måne». Gudene ble sinte over farens stolthet og tok de to med seg opp på himmelen. Sol skulle styre hestene som drar solvogna, og Måne skulle styre månen og passe på månefasene. Farens navn står også i diktet Vaftrudnismål, noe som tyder på at forestillingen var gammel.

Grimnismål legger til en merkelig detalj. Solhestene heter Årvåk og Alsvinn, og foran dem satte gudene et skjold som het Svalin, «den kjølige». Ifølge diktet ville hav og fjell brenne opp uten skjoldet. Det er en poetisk forklaring på at sola varmer verden uten å ødelegge den.

Ulvene som jager

Snorre forteller at Sol løper fort fordi hun blir forfulgt, og at ulven Skoll følger etter henne. Måne følges på sin side av Hate, sønn av Rodvitne. Kildene knytter ulvene til en jotunkvinne som bodde i skogen Jernved. Når verdens ende kommer, i ragnarok, tar ulvene endelig igjen de to himmellegemene, og himmelen blir mørk. Snorre sier at ulven Månegarm skal mette seg på kjøttet til de døde og farge himmelen med blod.

Samme tekst nevner to barn, Bil og Hjuke, som Måne skal ha tatt med seg fra jorda mens de bar en bøtte på en stang. Mange forskere mener at dette bildet kan høre sammen med flekkene på månen, men koblingen er en hypotese, og Snorre sier det ikke selv.

Hva vi vet og ikke vet

Vaftrudnismål sier at Sol, før hun blir slukt, skal få en datter, og at datteren skal følge samme vei som moren når gudene dør. Passasjen er en av de få som taler om en verden som fortsetter etter ragnarok, og den blir ofte sitert av dem som studerer det norrøne synet på tid.

Det er verdt å huske at sól er hunkjønn og máni er hankjønn på gammelnorsk. Det er motsatt av hva vi finner i mange språk i Sør-Europa, og noen forskere ser i det et trekk ved den germanske tradisjonen. Det er også verdt å huske at Snorre var en kristen på 1200-tallet som skrev for å bevare gammel diktning. Forklaringene hans kan være ordnet av ham selv, og trenger ikke komme fra en tro alle delte.

For å holde sola på himmelen ved å slå den tilbake før ulven tar den igjen, spill Sola og ulven.


Kilder.

  • Snorre Sturlason, *Yngre Edda* (*Gylfaginning*, kapitler om sola, månen og ulvene, omkring 1220)
  • Ukjent forfatter, *Eldre Edda* (*Grimnismål* og *Vaftrudnismål*, håndskrifter fra 1200-tallet)
  • Rudolf Simek, *Dictionary of Northern Mythology* (D. S. Brewer, 1993, oppslagene «Sól», «Máni» og «Sköll»)