Tapio, herren over den finske skogen, og trolldommen med å gå seg bort mellom trærne
I finsk tradisjon er Tapio skogens herre, og den som går seg bort i skogen, er under *metsänpeitto*, «skogens dekke». Se hva *Kalevala*, Agricola og folketroen sier.
Finland er et land av skoger, og folketroen ga dem en herre. Han heter Tapio, og kona hans heter Mielikki. Før de gikk inn i skogen, ba jegerne dem, i sungne bønner, om god jakt. De beste skriftlige kildene om dette kommer fra en prest på 1500-tallet og en dikt-samler på 1800-tallet.
Hva kildene sier
I 1551 utga reformatoren Mikael Agricola den første salmeboka på finsk, og i forordet listet han opp gudene som de gamle innbyggerne i Finland etter hans mening dyrket. Tapio står blant dem, som skogens gud. Lista må leses med forsiktighet, for Agricola var en kristen som skrev for å bekjempe denne troen.
På 1800-tallet samlet Elias Lönnrot muntlige dikt og satte sammen Kalevala, det finske nasjonaleposet. Tapio og Mielikki dukker opp i passasjer om jakt, som i sang 14, der Lemminkäinen trenger hjelp til å jakte på elgen. Versene ber skogsfolket åpne stiene og ta vare på byttet. Kalevala er et kompilasjonsverk, og Lönnrot føyde sammen og tilpasset stoffet, så det er ikke en nøyaktig gjengivelse av en gammel religion.
Skogens dekke
Folketroen kjenner også en forestilling som kalles metsänpeitto, som kan oversettes med «skogens dekke». Ifølge beretningene ble den som var under dekket, desorientert, kjente ikke igjen kjente steder og gikk i ring, selv nær hjemmet. For å bryte virkningen måtte personen ta klærne på vrangen, eller gjøre en annen symbolsk handling, og roe seg ned.
Folkloreforskere ser i denne troen en forklaring på et virkelig faktum: å gå seg bort i en tett skog uten landemerker er lett og farlig. I stedet for å si at personen tok feil vei, sa tradisjonen at skogen hadde svøpt seg rundt vedkommende, og at man måtte respektere herren over den.
Herren og gjesten
Det som går igjen i kildene, er tanken om gjensidighet. Den som går inn i skogen, er gjest og skal oppføre seg deretter: be om lov, ikke jakte mer enn nødvendig og takke. Denne typen forhold til naturen finnes hos andre nordlige folk, og mange forskere knytter den til jegerlivet.
Det er verdt å huske at bildet av Tapio som en klart definert skikkelse, med familie, mosegrønt skjegg og barkhatt, delvis er et resultat av litteraturen og malerkunsten på 1800- og 1900-tallet.
I dag er bildet av skogen som et sted for respekt fortsatt sterkt i Finland, der allemannsretten lar folk gå og plukke ville bær på andres land. Det finnes ingen bevis for at denne retten kommer fra den gamle troen, og forskerne unngår den direkte koblingen. Men man kan merke seg at finsk kultur fortsatt behandler skogen som et sted man skal kjenne, og ikke bare bruke.
For å krysse Tapios skog uten å gå seg bort ved å lese tegnene rundt hvert skritt, spill Tapios skog.
Kilder.
- Elias Lönnrot, *Kalevala* (utgaven fra 1849, sanger om jakt og om Tapio og Mielikki)
- Mikael Agricola, forord til *Dauidin Psaltari* (1551, liste over de gamle finnenes guder)
- Juha Pentikäinen, *Shamanism and Culture* (Ethnographica, 1984)