2026  ·  MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NorskPortuguêsEnglish Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Sagaer og konger · Dokumentert historie

Eirik Blodøks: den norske kongen som styrte York og mistet tronen to ganger

Eirik, sønn av Harald Hårfagre, var konge av Norge og senere av Northumbria. Kildene opplyser at han ble drevet bort to ganger, men er uenige om hvordan han døde. Se hva man vet og hva som er legende.

2 min lesing
Illustrasjon av en befestet by av stein og tre ved en elv under grå himmel, med en lysskjegget konge i rød kappe, med øks i beltet, som stiger av hesten foran en steinkirke; krigere med skjold følger ham.
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Eirik «Blodøks» framstår i sagaene som en grusom og voldelig konge, men kildene som står nærmest hans samtid, forteller en tørrere og mer politisk historie. Det man vet med sikkerhet, er at han var konge av Norge en kort tid, at han senere styrte York i Nord-England, og at han mistet den tronen to ganger.

Fra Norge til eksil

Eirik var en sønn av Harald Hårfagre. Kildene er uenige om hvor lenge han regjerte: noen plasserer det mellom 931 og 933, andre mellom 932 og 934. Ifølge Heimskringla, skrevet på 1200-tallet, kom halvbroren Håkon tilbake fra England med støtte fra norske stormenn, blant dem Sigurd, jarl av Lade, og Eirik måtte flykte til de britiske øyer. Senere versjoner sier at han hadde en base på Orknøyene, men en eldre kilde, Fagrskinna, lar ham ikke gå i land der.

Første regjeringstid i York

Den angelsaksiske krøniken gir hovedfaktaene. I 947 møtte kong Eadred av Wessex erkebiskop Wulfstan og stormennene i Northumbria i Tanshelf, der de sverget lydighet. Men ifølge håndskrift D brøt northumbrierne eden, og i 948 «tok de Eirik til konge». Eadred svarte med å herje i nord, brenne klosteret i Ripon og tvinge northumbrierne til å fornekte Eirik og betale erstatning. Etter det overtok en annen konge av norrøn ætt, Amlaíb Cuarán, tronen en tid.

Andre regjeringstid og fallet

Tekst E i krøniken sier at northumbrierne i 952 drev ut Amlaíb og tok imot Eirik igjen. Samme år ble erkebiskop Wulfstan arrestert og stilt for retten, muligens på grunn av denne endringen. I 954 er håndskriftene D og E enige om ett punkt: northumbrierne drev Eirik bort enda en gang. Det var slutten på det selvstendige skandinaviske riket i York. Kort tid etter ble nord styrt av jarler under kongen av Wessex.

Hvordan han døde

Her skiller kildene lag. Roger av Wendover sier tidlig på 1200-tallet at Eirik ble drept ved forræderi av en jarl som het Maccus ved Stainmore, etter å ha blitt forrådt av jarl Osulf, sammen med sønnen Haeric og broren Ragnald. Fagrskinna og Heimskringla sier derimot at han falt i kamp på et ikke navngitt sted i England, sammen med fem andre konger. Andre norske kilder snakker om et tog til Spania, og en forsker foreslo at «Span-» var en skrivefeil for «Stan-». De fleste moderne forskere foretrekker å tenke seg et attentat i eksil. Rey Cross ved Stainmore, som har vært knyttet til ham, er trolig en grensestein fra 900-tallet. Ingen grav er funnet.

Blodøks i sagaene

Tilnavnet «Blodøks» (blóðøx) dukker opp i tekster skrevet etter Eiriks levetid. I Egils saga blir skalden Egill Skallagrímsson tatt til fange av ham i York og redder livet ved å lage et kvad til hans pris. Den scenen er berømt, men den stammer fra en saga skrevet på 1200-tallet, ikke fra en samtidig opptegnelse.

Det som blir igjen

Eirik viser hvor skjør makten til de skandinaviske kongene i England var. De var avhengige av støtten fra lokale stormenn, fra kirken og av den stadige trusselen fra kongen av Wessex. Når de mistet en av disse støttene, mistet de tronen.

For å vri veibitene og knytte sammen, fra ende til annen, veien til York, spill Veiene i York.


Kilder.

  • *Den angelsaksiske krøniken*, håndskrift D og E, årene 947–954 (overs. Michael Swanton, *The Anglo-Saxon Chronicles*, Phoenix, 2000)
  • Roger av Wendover, *Flores Historiarum* (tidlig 1200-tall), avsnittet om Eiriks død
  • Alfred P. Smyth, *Scandinavian York and Dublin* (Irish Academic Press, 1975–1979); Clare Downham, *Viking Kings of Britain and Ireland* (Dunedin, 2007)