Hyndluljóð: Freyja rir en villsvin til hulen der seeren kjenner alle slekter
I diktet *Hyndluljóð* rir gudinnen Freyja til hulen til en jotunkvinne og seer for å tvinge henne til å si opp slekten til skjermingen sin Óttarr. Se hva teksten forteller og hva forskerne diskuterer.
Blant diktene i Eldre Edda er Hyndluljóð, «Hyndlas dikt», et av de mest uvanlige. Det er ikke en kamp og ikke en profeti om verdens undergang. Det er en lang liste over slekter, framsagt under press, ved inngangen til en hule. Derfor ble det lenge behandlet som en mindre tekst. I dag interesserer det oss nettopp fordi det viser hvordan nordboerne forsto det å ha forfedre.
Hva diktet forteller
Teksten begynner med at Freyja vekker Hyndla, en jotunkvinne og seer som bor i en hule. Freyja sier at de må ri sammen til Valhall, og at hun har med seg en ung mann som heter Óttarr, sønn av Innsteinn. For å skjule ham har Freyja gjort ham om til et villsvin som heter Hildisvíni, «kampsvin». Gudinnen forklarer hvorfor hun beskytter ham: Óttarr har bygd et alter av stein til henne og farget det rødt mange ganger med blod fra okser, og hun har ikke glemt hengivenheten hans.
Ifølge diktet er Óttarr innblandet i en arvetvist med en mann som heter Angantýr. For å vinne saken må han bevise hvem han stammer fra, og derfor får Freyja Hyndla til å si opp, én etter én, slektene han nedstammer fra. Seeren er motvillig og håner gudinnen, men til slutt snakker hun. Hun nevner konger, helter og hele slektslinjer, blant dem skjoldungene og völsungene, som også dukker opp i andre kilder fra tiden.
En liste med en bit profeti
Midt i diktet finnes en passasje som kalles Völuspá hin skamma, den «korte Vǫluspá». Det er vers som minner om den store profetien til seeren, med henvisninger til fødselen til guden Heimdall og til verdens ende. Mange forskere tror at denne passasjen ble føyd inn i diktet senere, slik at Hyndluljóð ser ut som et lappeteppe av deler som kanskje stammer fra ulike tider.
Mot slutten ber Freyja Hyndla gi Óttarr en drikk som får ham til å huske alt han har hørt, «minneølet». Jotunkvinnen nekter og forbanner gudinnen, som svarer med å true med å omgi henne med ild. Til slutt gir seeren etter. Ifølge diktet skal drikken gis til den unge mannen.
Når og hvor
Hyndluljóð står ikke i Codex Regius, det viktigste håndskriftet med eddadiktene. Det er bevart i Flateyjarbók, en stor samling laget på Island mot slutten av 1300-tallet. Det betyr at teksten vi har, ble skrevet av århundrer etter at diktet kan ha blitt til. Tidspunktet for diktingen er omdiskutert. Noen forskere ser det som et sent dikt, kanskje fra 1100-tallet, da det var interesse for slektshistorie, andre mener det gjenbruker eldre stoff.
Det som blir igjen
Det interessante med diktet er hvordan det behandler minne og slekt. For et middelaldersk publikum på Island var det en praktisk sak å vite hvem man stammet fra: det kunne brukes til å kreve jord, arv og anseelse. Freyja framstår her mindre som kjærlighetsgudinne og mer som beskytter av en tilhenger og som herre over en vanskelig oppgave, å tvinge noen til å huske.
For å tenne, én etter én, alle faklene i Hyndlas hule, vel vitende om at hvert trykk også endrer naboene, spill Hyndlas fakler.
Kilder.
- *Eldre Edda*, *Hyndluljóð* (bevart i *Flateyjarbók*, slutten av 1300-tallet)
- Carolyne Larrington (overs.), *The Poetic Edda* (Oxford World's Classics, 1996)
- Rudolf Simek, *Dictionary of Northern Mythology* (D. S. Brewer, 1993), oppslagene «Hyndla», «Óttarr» og «Freyja»