2026  ·  MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NorskPortuguêsEnglish Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Sagaer og konger · Dokumentert historie

Magnus Berrføtt: den norske kongen som døde i et bakhold på Irland i 1103

Magnus 3 av Norge gjorde tokt til de britiske øyer og Irland, og døde 24. august 1103 i et bakhold i Ulster. Kildene er enige om datoen, men uenige om årsakene. Se hva de sier.

2 min lesing
Illustrasjon av en irsk strand i morgengry, med et langskip på grunn og norske krigere med runde skjold som rykker fram over en gresslette; mellom lav vegetasjon forbereder skjulte irske spydmenn et bakhold, mens en konge i rød kappe med bare bein ser seg tilbake.
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Magnus 3 Olavsson, konge av Norge fra 1093 til 1103, er i tradisjonen kjent som «Berrføtt» eller «Bare ben». Han var en av de siste store norrøne kongene som ledet erobringstokt i Irskesjøen og på øyene nord for Skottland. Han døde i et bakhold på Irland, og den slutten er en av de mest gjenfortalte passasjene i sagaene.

Tilnavnet

Ifølge Snorre Sturlason fikk kongen tilnavnet fordi han, etter et av toktene mot vest, begynte å gå i klær etter mote på øyene og Irland, med korte kjortler som lot bena være bare. En annen forklaring, hos Saxo Grammaticus, sier at han flyktet fra et svensk angrep uten sko. Tilnavnet har altså mer enn én mulig opprinnelse.

Toktene til øyene

Magnus kom på tronen i 1093 og delte makten, anstrengt, med en fetter, Håkon, som døde i 1095. I 1098 dro han vestover med en stor flåte og kom innom Orknøyene, Hebridene, Kintyre og øya Man, der han brukte tømmer fra Galloway-området til å bygge festningsverk. Samme år vant han slaget ved Anglesey Sound, der en normannisk stormann falt. I 1099 vendte han tilbake til Norge. Det er debatt om avtalen han skal ha inngått med kongen av Skottland: noen tekster sier at vestøyene ble overlatt til ham, og en historiker kaller dette en senere konstruksjon.

Den siste ferden

Magnus dro tilbake til vest i 1101 eller 1102 og brukte øya Man som base. Han inngikk en avtale med Muirchertach Ua Briain, konge av Munster, og giftet bort sønnen Sigurd med datteren hans. På bryllupsdagen gjorde han sønnen til medkonge og ga ham styringen av landene i vest. Muirchertach anerkjente til gjengjeld Magnus’ kontroll over Dublin og Fingal-området.

  1. august 1103, mens han gjorde seg klar til å reise hjem, ble Magnus drept i et bakhold av ulaidene, nær elva Quoile, ved Downpatrick. Kildene oppgir ulike årsaker: han kan ha gått i land for å hente fe og mat, irene kan ha tatt mennene hans for plyndrere, eller Muirchertach selv kan ha gitt ordre om angrepet.

Beretningene

Snorre forteller at nordmennene ble overrumplet. Kongen skal ha blitt gjennomboret i begge lårene av et spyd og så drept med et øksehugg i nakken. Setningen sagaen legger i munnen hans, «konger er skapt til ære, ikke til langt liv», er berømt, men stammer fra en tekst skrevet mer enn hundre år senere. Annals of Ulster og andre irske kilder regner toktene i 1103 som mislykkede. Krøniken om kongene av Man sier at han ble gravlagt nær Sankt Patricks kirke, og en lokal tradisjon peker på en haug på Horse Island som graven hans.

Det som blir igjen

Magnus var den siste norske kongen som døde i kamp i utlandet. Hans død avsluttet forsøket på å beholde direkte norsk styre i området. Men Heimskringla, som er den mest detaljerte kilden, regnes også som den minst pålitelige i detaljene, siden den ble skrevet så lenge etterpå. Derfor er det verdt å lese sagaene sammen med de irske kildene.

For å krysse et felt der skjulte bakhold ligger, ved hjelp av ledetrådene fra tallene, spill Bakholdsfeltet.


Kilder.

  • Snorre Sturlason, *Heimskringla*, «Magnus Berrføtts saga» (ca. 1230; overs. Lee M. Hollander, University of Texas Press, 1964)
  • *Orknøyingenes saga* (ca. 1230), overs. Hermann Pálsson og Paul Edwards (Penguin, 1978)
  • Seán Duffy, «The Irish Sea Region, 1000–1170», i *The Oxford History of Ireland*; *Annals of Ulster*, året 1103