Sieidi: de hellige steinene til samene og offergavene som ble lagt foran dem
Blant samene var steiner som stakk seg ut i landskapet steder for offer og ærbødighet. Se hva en forskningsartikkel sier om to sieddit i Alta, offergavene og misjonærenes rolle.
Mange steder i Nord-Skandinavia var en stein som stakk seg ut i landskapet ikke bare en stein. Blant samene var slike formasjoner steder for offer og ærbødighet, kalt på nordsamisk sieidi (flertall sieddit), knyttet til religiøs tenkning fra før kristendommen.
Hva artikkelen beskriver
Artikkelen som er brukt, sier at offer var en del av dagliglivet, av livets overganger og av verdensbildet. De fant sted der familiene bodde, under jakt og fiske, og på bestemte steder for større fellesseremonier. Sieddit er ofte store blokker, noen ganger sprukket av is eller lyn, eller andre bergformasjoner som stikker seg ut.
To eksempler i Alta
Áhkku, «Gamla», er en bergformasjon ved sjøen, på Komsa-neset i Alta, omkring 7 til 8 m høy, nå delvis skjult av bjørketrær. Fállegeađgi, «Falkesteinen», ligger i innlandet, på et platå ved elva Falkelva, og består av tre store steinblokker, én av dem kløvd av en smal sprekk. Den ligger på en gammel reintrekk-rute.
Offergavene
Artikkelens kilder beskriver dyreofre, som reinhorn og fiskebein. Keilhau (1827) så reinhorn og fiskebein foran Áhkku. Qvigstad rapporterte tidlig på 1900-tallet nyslaktede reinkalver og mange horn ved Fállegeađgi. Andre offergaver fortsatte inn på 1900-tallet og, noen steder, til i dag: mat, alkohol, tobakk, mynter og små smykker. Nyere nedleggelser ved Áhkku og Fállegeađgi omfatter leker, matemballasje, mynter, horn og rester av rein.
Misjonærer og kilder
Oversiktene over steder i bruk ble samlet på 1600- og 1700-tallet av prester og misjonærer, hvis hovedformål ifølge artikkelen var å «avsløre og ødelegge dem». Blant de tidlige kildene som nevnes, er Niurenius (skrevet 1640), Olsen (1715), Randulf (1723), Kildal (1730), Högström (1747) og Leem (1767). Misjonsvirksomheten reduserte de synlige dyreofrene sterkt på 1600- og 1700-tallet, men fikk dem ikke til å opphøre helt.
Forskningen
Artikkelen viser, blant senere dokumentasjon, til Qvigstad (1926), Hallström (1932), Manker (1957) og Mebius (1968, 1972), og, i nyere arbeider, til Äikäs (2015) om sieddit og Salmi og kolleger (2015, 2018) om dyreofre.
Hva som kan sies med forsiktighet
De tidlige kildene skrev av hverandre og gjør det ikke alltid klart om de beskriver området der forfatteren bodde. De ble også skrevet av folk som ville ødelegge disse skikkene og kan være farget. Skikkene varierte mye fra sted til sted, og det er derfor risikabelt å snakke om «den» sieidien som en ensartet tradisjon. Noen moderne nedleggelser er vanskelige å tolke, og det er ikke kjent om de viderefører en samisk tradisjon.
For å kaste, ved å justere vinkel og kraft, offersteiner mot den hellige steinen, og treffe den fem ganger med åtte steiner, spill Den hellige steinen.
Kilder.
- *Religions* (MDPI), vol. 11, nr. 7, art. 317 (2020), «Introduction» (sieidi, offer, historiske kilder og moderne forskning)
- Äikäs (2015), Salmi m.fl. (2015, 2018) og Äikäs og Salmi (2013), sitert i artikkelen
- Keilhau (1827) og Qvigstad (tidlig på 1900-tallet), sitert i artikkelen, om Áhkku og Fállegeađgi