MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NOPTEN Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Sagaer og konger · Dokumentert historie

Lovsigemannen: lagmannen i Skandinavia, fra Island til Sverige

Lovsigemannen, eller lagmannen, var et embete som bare fantes i Skandinavia. Se hva et oppslag sier om hvordan det fungerte på Island, i Sverige og i Norge, og hva historikerne ikke vet.

2 min lesing
Illustrasjon av en mann med grått skjegg og rød kappe, som står på en hevet stein på et åpent jorde og taler med åpne armer til en forsamling av mennesker som sitter i gresset i en halvsirkel, under en klar himmel med fjell i bakgrunnen.
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Lovsigemannen, eller lagmannen, var et embete som oppslaget kaller enestående for Skandinavia. Denne saken bruker én kilde, et oppslag i et leksikon på engelsk, og noterer hvor oppslaget selv advarer om at det trenger flere kildehenvisninger.

Hva embetet var

Oppslaget sier at embetet bygger på en felles germansk muntlig tradisjon der kloke folk resiterte loven, men bare i Skandinavia ble dette et embete. I begynnelsen representerte lovsigemennene folket, og pliktene og myndigheten deres var knyttet til forsamlingene, tingene. I størstedelen av de siste tusen årene var de en del av kongens forvaltning. Navnene varierer: lagman på svensk, lovsigemand på dansk, lagmann på norsk, lögsögumaður på islandsk, laamanni på finsk.

På Island

På Island ble embetet innført i 930, da Alltinget ble opprettet. Den tradisjonelle datoen er 930, og Úlfljótr framstår som grunnlegger og opprinnelig forfatter av lovene. Lovsigemannen ble valgt for tre år og skulle resitere loven på Alltinget, en tredjedel hver sommer. Foruten å lede forsamlingen var pliktene begrenset til å gi råd og resitere. Det var det eneste regjeringsembetet i den islandske fristaten i middelalderen. Utenom å resitere loven og lede retten hadde han ingen formell makt og ble ofte utnevnt til voldgiftsmann i tvister.

Oppslaget lister opp lovsigemennene. Etter Úlfljótr kommer Hrafn Hængsson, fra 930 til 949, Þórarinn Ragabróðir, fra 950 til 969, Þorkell máni, fra 970 til 984, Þorgeir Ljósvetningagoði, fra 985 til 1001, Grímr Svertingsson, fra 1002 til 1003, og Skafti Þóroddsson, fra 1004 til 1030. Grímrs tid ble avkortet ikke på grunn av udugelighet eller sykdom, men fordi stemmen hans var for svak. Snorre Sturluson, en kjent lovsigemann, hadde embetet fra 1215 til 1218 og fra 1222 til 1231. Etter unionen med Norge i 1264 ble to kongelige lovsigemenn utnevnt. Embetet ble avskaffet sammen med Alltinget i 1800.

I Sverige

I Sverige var embetet det viktigste i regional forvaltning. Hver lagsaga, vanligvis en provins, var en lagmanns jurisdiksjon, underordnet lagmannen i Tiundaland. Han ledet tingene, fungerte som dommer, formulerte lover som folket vedtok, og måtte lære loven utenat og resitere den. Han anerkjente også den valgte kongen, på folkets vegne, når kongen red Eriksgata. Etter Västgötalagen valgte bøndene i provinsen lagmannen på livstid blant seg selv. Embetet var ikke arvelig, men kom vanligvis fra mektigere slekter. Fra midten av 1200-tallet ble lagmennene mer knyttet til kongen. Embetet ble avskaffet i 1849, og tittelen lagman kom tilbake i 1947 for overordnede dommere.

I Norge og Finland

I Norge var lagmennene rådgivere med kunnskap om loven til kong Sverre I, som gjorde dem til embetsmenn. I lovene til Magnus VI kunne de fungere som dommere og lede lagtingene. Historikere ser dem, før omkring 1600, som en del av adelen, og det var 10 til 12 i hele riket. Embetet ble avskaffet i 1797, og tittelen kom tilbake i 1887. Finland ble styrt av svensk lov til 1809, og tittelen laamanni kom tilbake i 1993 for sjefsdommeren i en tingrett eller overordnet dommer i en lagmannsrett.

I korte trekk

Lovsigemannen begynte knyttet til folkets forsamlinger og ble, over århundrene, et embete under kongen. På Island varte det tre år og resiterte en tredjedel av loven hver sommer. I Sverige og Norge ble han dommer.

Begreper

Lagman er lovsigemannen, på svensk. Ting er folkets forsamling. Lagsaga er området der en regional lov gjelder. Voldgiftsmann er den som avgjør en tvist partene overlater til ham.

Hva som fortsatt er usikkert

Oppslaget har øverst en merknad om at det trenger flere kildehenvisninger. Historikerne tviler på Snorres beretning om en lovsigemann fra 1000-tallet som het Torgny. Datoen omkring 1000 for Lum, den første navngitte svenske lagmannen, gjelder bare «hvis teksten er riktig». De to første etterfølgerne til Úlfljótr har nøyaktig 20 somre hver, noe forskere finner mistenkelig, og den islandske kronologien er sannsynligvis riktig fra og med Þorkell máni. Antallet lagmenn i Norge oppgis ikke nøyaktig.

For å finne steinen der loven står, med få forsøk, spill Lovbergets stein.


Kilder.

  • Wikipedia, "Lawspeaker" (embete, Island, Sverige, Norge, Finland, lister, siterte kilder, historikernes tvil)