Uunartoq: treskiven funnet på Grønland og tanken om solkompasset
I 1948 fant en arkeolog på norrøne Grønland et fragment av en treskive med hakk. En hypotese sier at den var et solkompass for vikingenes navigatører. Se hva som er kjent og hva som er omdiskutert.
Uunartoq-skiven er et fragment av en treskive, med trekantede hakk i kanten og et hull i midten. Denne saken følger artikkelen «Uunartoq Disc», som bruker forsiktig språk, med uttrykk som «allment akseptert» og «ser ut til», og det vises også her.
Funnet
I 1948 fant den danske arkeologen Christen Vebæk skiven da han gravde ut stedet Ø149, på vestsiden av en fjord som nordboerne kalte Siglufjord og som nå heter Uunartoq, på norrøne Grønland. Stedet har en kirke som allment antas å være benediktinerklosteret som Ivar Bårdsson nevner midt på 1300-tallet.
Gjenstanden
Det er et fragment av en treskive, trolig av bartre, kanskje lerk eller gran, selv om noen kilder sier eik. Artikkelen oppgir 7 cm i bredde, 1 cm i tykkelse og et hull i midten på 1,7 cm i diameter. Det er trekantede hakk skåret i kanten. Skiven har åtte inndelinger i hver kvadrant, 32 til sammen, noe som svarer til det tradisjonelle sjømannskompasset, og en liten, rund fordypning på den niende inndelingen markerer øst.
Tanken om solkompasset
Carl V. Sølver undersøkte hakkene og de risset linjene og konkluderte med at det var et solkompass for å finne sann nord. Hullet i midten skulle ta et skaft med en vannrett retningspinne og en loddrett pinne som kaster skygge. Sølver laget en spekulativ illustrasjon, en kopi ble bygget etter den, og Vebæk endte med å godta forklaringen. De gnomoniske linjene skulle samsvare med sommersolverv og jevndøgn, og i 1990 ble det vist under mikroskop at de var risset to ganger med vilje. I bruk holdes skiven vannrett, skyggens posisjoner markeres gjennom dagen, og linjen med minst avstand, ved middagstid, viser nord.
Hva som ble testet senere
I 1984 testet ekspedisjonen til Ragnar Thorseth, på en kopi av et norrønt skip, kopier av skiven mot et moderne kompass på overfarten mellom Island og Grønland, og avviket ble beskrevet som «ubetydelig». I 2013 foreslo forskere ved Eötvös-universitetet i Ungarn at skiven også kunne måle breddegrad. I 2018 konkluderte en annen studie fra samme universitet med at navigasjon etter himmelens polarisering fungerte godt ved vårjevndøgn og sommersolverv, selv med skyer. En liknende gjenstand funnet nær Wolin i Polen i 2000 styrket hypotesen.
Kort sagt
Skiven er et lite fragment, og solkompass-hypotesen er den mest aksepterte, men den er ikke noe bevis. Likevel endret den tanken om at nordboerne seilte bare på øyemål.
Ord
Gnomon er staven som kaster skygge for å markere timen eller retningen. Jevndøgn er dagen da natt og dag er like lange. Solstein er en krystall, kanskje islandsk dobbeltspat, som skulle hjelpe til med å finne solen.
Hva som fortsatt er usikkert
Materialet, bartre eller eik, er omdiskutert. Det magnetiske kompasset dukker først opp i Europa tidlig på 1200-tallet, og artikkelen minner om at det ville vært vanskelig å finne sann nord om dagen uten land i sikte. Noen forskere argumenterer fortsatt mot norrøne navigasjonsinstrumenter. Bruken til å måle breddegrad og skumringskompasset er forslag fra forskere, ikke konklusjoner.
For å holde kursen på et skip etter skyggen fra skiven og rette opp avdriften, spill Kursen etter sola.
Kilder.
- Wikipedia-artikkelen «Uunartoq Disc»
- Carl V. Sølver, studie om skiven, slik den er sitert i artikkelen
- Studier fra Eötvös-universitetet (2013 og 2018), slik de er sitert i artikkelen