I diktet Håvamål sier guden Odin at han hang i et vindfullt tre i ni netter, såret av et spyd, for å vinne kunnskapen om runene. Det var et offer han brakte til seg selv: han, gitt til Odin, ofret av Odin.

Håvamål, «Den høyes ord», er en del av Den eldre Edda, en samling dikt bevart i et islandsk håndskrift fra 1200-tallet. Versene er svært sannsynlig eldre enn håndskriftet, og den som taler i dem, i første person, er Odin selv.

Treet og spydet

Ifølge diktet sier Odin at han vet at han hang i det vindfulle treet i ni hele netter, gjennomboret av et spyd, gitt til Odin. Ingen ga ham brød, og ingen rakte ham et drikkehorn. Han så ned.

Diktet nevner ikke treet ved navn. Men Yggdrasil, det store verdenstreet i de norrøne kildene, tolkes vanligvis som «Yggs hest», der Ygg er et av Odins navn. Noen ser i dette bildet en galge, hesten som den hengte «rir» på, noe som ville knytte guden til dem som dør hengt.

Diktet forklarer heller ikke hvordan Odin overlevde, eller hvem som såret ham. Scenen fortelles som en prøve han setter seg selv, uten vitner og uten hjelp.

Runene der nede

Det var fra toppen av treet, sier Odin, at han så runene. Han tok dem opp, skrikende, og falt. Fra da av, fortsetter diktet, begynte han å trives og å bli vis: ett ord førte ham til et annet ord, én gjerning til en annen gjerning.

Håvamål sier ikke, i denne passasjen, hva runene er til for. Diktet fortsetter med en liste over trylleformler, hver nevnt uten detaljer, som om tilhøreren visste hva som ble usagt.

Virkelige runer, guddommelige runer

Runer fantes som ekte skrift. Det eldste alfabetet, det eldre futhark, dukker opp i innskrifter fra 100-tallet og framover, på gjenstander av metall, stein og bein, i flere områder av germansk Europa. I vikingtiden var alfabetet redusert til 16 tegn, det yngre futhark.

Myten gir dette alfabetet et guddommelig opphav og en pris. I de norrøne kildene kommer kunnskap nesten alltid av et offer, og Odin vises å betale for visdom mer enn én gang. Snorre Sturlason forteller i Snorres Edda at han la igjen et øye som pant ved brønnen til jotunen Mimer, noe Völuspá også antyder.

I praksis har runesteinene fra vikingtiden langt flere hverdagslige bruksområder enn myten. De fleste er minnesmerker: en familie risser navnet på en død slektning, noen ganger med en merknad om hvor han hadde vært eller hvem som lot steinen reise.

Vil du fly med Odins ravner, spill Huginns flukt.

Kilder.

• *Den eldre Edda*, diktet Hávamál (håndskrift fra 1200-tallet)
• *Den eldre Edda*, diktet Völuspá (håndskrift fra 1200-tallet)
• Snorre Sturlason, *Snorres Edda*, delen Gylfaginning (ca. 1220)