Solsteinen: krystallen som kanskje hjalp vikingene å finne solen på en overskyet himmel
En islandsk saga nevner en stein som viser hvor den skjulte solen står. Moderne forsøk viser at en krystall kunne fungere, men beviser ikke at vikingene brukte en.
Hvordan krysset vikingene Nord-Atlanteren, der himmelen ofte er overskyet og det magnetiske kompasset ennå ikke var i bruk i Europa? De styrte etter sol, stjerner, fugler, bølger og kystens form. En islandsk saga legger til en merkelig gjenstand: sólarsteinn, solsteinen.
Scenen i sagaen
Teksten står i Rauðúlfs þáttr, en kort fortelling bevart i Flateyjarbók, et islandsk håndskrift fra slutten av 1300-tallet. En morgen med snø og skyer tester kong Olav en mann som heter Sigurd og spør hvor solen er. Sigurd svarer, og kongen tar en solstein, ser opp mot himmelen og ser hvor lyset kommer fra. Slik bekrefter kongen at solen står der Sigurd sa.
Sagaen forklarer ikke hvordan steinen virker. Den sier bare at den viste solens posisjon når den ikke kunne ses.
Krystallhypotesen
I 1967 foreslo den danske arkeologen Thorkild Ramskou at steinen var en gjennomsiktig krystall, for eksempel islandsspat, en variant av kalkspat. Denne krystallen deler lyset i to bilder. Himmellyset er delvis polarisert, og lysstyrken i de to bildene endrer seg når krystallen dreies. Når de to ser like ut, peker krystallen i en retning som henger sammen med solens.
Forsøk med frivillige, gjort av ungareren Gábor Horváth og svensken Susanne Åkesson, viste at polarisert lys fortsatt finnes i tåke og skyer, om enn svakere, og at en krystall som dreies viser et lysmønster som endrer seg med orienteringen og kan antyde solens retning.
Det som fortsatt er usikkert
Forskerne sier at testene viser hvordan en krystall kunne fungere, ikke at vikingene brukte en. Kritikere påpeker at en erfaren seiler allerede kan anslå solens posisjon ut fra den lyseste kanten på skyene. Andre spesialister på norrøn navigasjon sier at sjøfolkene kombinerte flere tegn, og at det arkeologiske beviset mangler, for eksempel en krystall funnet i et norrønt skip eller en grav.
Det er heller ikke kjent om sagaens sólarsteinn virkelig var en krystall. Ordet kan henvise til noe annet.
Det vi vet, er at det å finne veien til havs i vikingtiden hang sammen med et trent øye, hukommelse og oppmerksomhet på det naturen ga, og at ideen om en krystall som kan se solen gjennom skyene fortsatt fascinerer dem som studerer emnet.
Vil du prøve å finne den skjulte solen, spill Solsteinen.
Kilder.
- *Rauðúlfs þáttr*, i *Flateyjarbók* (slutten av 1300-tallet)
- Thorkild Ramskou, *Solstenen*, 1967
- Gábor Horváth m.fl., «On the trail of Vikings with polarized skylight», *Philosophical Transactions of the Royal Society B*, 2011