De norrøne alvene, álfar, har lite til felles med dem i moderne bøker. Middelalderkildene omtaler dem kort og uklart, som vesener knyttet til steder, til forfedre og til fruktbarhet. Og det finnes minst to passasjer som nevner et ritual til deres ære, alvablot, «offer til alvene».

Skalden ved døra

Den mest siterte scenen står i Austrfaravísur, «versene om ferden østover», av den islandske skalden Sigvat Tordarson. Han var skald hos den norske kongen Olav Haraldsson og ble sendt til Sverige omkring 1018 i et oppdrag. På veien søkte skalden, som var kristen, nattely på gårder i området.

I versene forteller Sigvat at han ble avvist flere steder. På ett av dem stengte en kvinne veien for ham. Hun sa at familien var hedensk og at det inne ble holdt alvablot. Det finnes også en avvisning der vertinnen sier at hun frykter Odins vrede. Den fornærmede skalden kaller henne uhøflig og forteller hvordan han ble behandlet. Teksten viser to ting: at ritualet foregikk hjemme, i en lukket krets, og at den fremmede gjesten ikke var velkommen.

En okse til haugen

Kormáks saga, fra 1200-tallet, har en andre omtale. Skalden Kormak er såret, og en klok kvinne, Tordis, sier at han bare blir frisk hvis han ofrer en okse til alvene på en haug der de bor. Hun sier at han skal farge utsiden av haugen rød med blodet fra dyret og lage et gjestebud for alvene med kjøttet. Sagaen fremstiller ritualet som en kur, men sier ikke om det virket som forventet.

Hva som fortsatt er ukjent

Det finnes ingen fullstendig beskrivelse av alvablotet. Det er ikke kjent sikkert hvem alvene det gjaldt, var, om jordånder, forfedre eller noe annet, og forskerne diskuterer det. Det er heller ikke kjent når og hvordan det ble gjort: Kilden til Sigvat er et dikt, og den til Kormáks saga er en fortelling skrevet flere hundre år senere av kristne.

Det passasjene lar oss si, er at det i førkristen eller nykristnet Skandinavia fantes husholdningsritualer til vesener som ikke var knyttet til de store gudene, utført av familier, i privat.

En dør som viser en verden

Skaldens scene er verdifull fordi den viser sameksistensen, og friksjonen, mellom to religioner. Kvinnen forsvarer huset og ritualet sitt. Skalden, som skriver som kristen, noterer det med irritasjon, men han noterer det i det minste.

Forskerne legger også merke til at kildene knytter alver til hauger og til de døde, men denne forbindelsen tolkes på ulike måter, og ingen tolkning er godtatt av alle.

For å hjelpe til å knytte offergavene til riktige steder uten å la noen sti krysse en annen, spill Alfeblotet.

Kilder.

• Sigvat Tordarson, *Austrfaravísur* (skaldedikt fra 1000-tallet, bevart i *Heimskringla* og andre sagaer)
• Ukjent forfatter, *Kormáks saga* (islandsk saga fra 1200-tallet, kapittel om offeret ved alvehaugen)
• Studier av førkristen norrøn religion og tro på alver (*álfar*)