I Norge har ordet bergtatt to betydninger. I dag betyr det «henrykt», «fortryllet», som en som står foran et landskap. Men ordet kommer fra en gammel tro: at et menneske kunne bli berg-tatt, «tatt av fjellet», og ført inn i det.

Hvem som tok og hvem som ble tatt

Ifølge norsk folketro hadde fjellet innbyggere, det skjulte folket, som også dukker opp i beretninger om hulderen og trollene. Det var vesener med et liv parallelt med menneskenes, og av og til søkte de etter noen til seg selv. Samlingen til Peter Christen Asbjørnsen, på 1800-tallet, samler mange av disse beretningene i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn, fra 1845 til 1848. I dem er de som blir tatt, vanligvis barn, unge kvinner eller folk som gikk alene i skumringen.

Forsvinningen ble opplevd som noe virkelig. Når noen forsvant nær en fjellkjede, tenkte familien og naboene på fjellfolket. I noen beretninger ble personen funnet dager senere, taus og forvirret, som en som våkner fra en drøm. I andre kom de aldri tilbake.

Hvordan man verner seg

Beretningene nevner noen forsvar. Det vanligste var jern eller stål: en kniv, en nål eller en saks lagt synlig. Andre ganger var det ild, salt og kristne gjenstander, som salmeboka, eller ordene i en bønn. Lyden av kirkeklokker plaget, ifølge historiene, vesenene i fjellet. Tradisjonen blander dermed gamle og kristne elementer.

I noen eventyr hørte den som var tatt, kirkeklokkene og husket hjemmet. Dette er et motiv felles for balladene og eventyrene over hele Skandinavia: menneskeverdenens kall, som bryter fortryllelsen.

Fra folketro til scene

I 1867 utgav Henrik Ibsen Peer Gynt, et dramatisk dikt inspirert av skikkelser og eventyr samlet av Asbjørnsen. I stykket går Peer inn i hallen til fjellkongen, Dovregubben, som vil gjøre ham til et troll. Musikken til oppsetningen ble skrevet av Edvard Grieg og er fra 1875, og «I Dovregubbens hall» ble et av de mest kjente stykkene i den tradisjonen.

Det vi vet om troen, kommer fra beretninger fra bønder som ble samlet inn av forskere på 1800-tallet, ikke fra middelalderdokumenter. Det betyr ikke at den er ung, men publikummet og formene er endret. Det er ikke alltid mulig å skille det som var levende tro, fra det som ble pusset av samlere og forfattere.

Tanken om at folk kunne forsvinne i fjellet har, ifølge mange forskere, også en praktisk side. I et land med fjorder, stup og skog var det risikabelt å gå alene i skumringen, og de som ikke kom tilbake, hadde i de fleste tilfeller gått seg bort eller vært utsatt for en ulykke. Troen ga en forklaring og samtidig en advarsel til de unge: det var ikke lurt å fjerne seg fra hjemmet etter solnedgang.

For å krysse fjellhallen mens du unngår de fallende steinene, til du finner veien ut, spill Fjellhallen.

Kilder.

• Peter Christen Asbjørnsen, *Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn* (1845–1848)
• Henrik Ibsen, *Peer Gynt* (1867)
• Reidar Th. Christiansen, *The Migratory Legends* (Suomalainen Tiedeakatemia, 1958)