2026  ·  MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NorskPortuguêsEnglish Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Eventyr og folketro · Myte eller legende

Gutten som gikk til Nordenvinden: et norsk eventyr om mjøl, tyver og en kjepp

I det norske eventyret som Asbjørnsen og Moe samlet, går en gutt for å kreve mjølet tilbake fra Nordenvinden. Se handlingen, opphavet til eventyret og hvorfor det falt så mange i smak.

1 min lesing
Illustrasjon av en gutt i lappede klær som står på en vindpint høyde med hevede armer, foran en enorm skyskikkelse med utblåste kinn som blåser en kastevind, en liten mjølsekk som flyr i lufta og, i bakgrunnen, et tømret gjestgiveri med en mistenksom vert
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Blant eventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet i Norge, finnes ett der en fattig gutt tar opp kampen mot selve vinden. Den opprinnelige tittelen er Gutten som gik til Nordenvinden. Fortellingen er kort og morsom og er gjengitt i mange barnebøker.

Handlingen

Eventyret begynner med en mor som sender sønnen for å hente mjøl. Når gutten kommer tilbake, blåser Nordenvinden og tar alt med seg. Dette gjentar seg, og gutten bestemmer seg for å gå til vindens hus og kreve mjølet tilbake. Når han kommer fram, innrømmer Nordenvinden feilen og gir gutten en magisk duk som erstatning. Når han sier den rette setningen, dekker duken seg med mat.

På veien tilbake stopper gutten på et gjestgiveri. Verten, som er mistenksom, oppdager kraften i duken og bytter den ut med en vanlig duk mens gutten sover. Hjemme oppdager gutten lureriet og går tilbake til Nordenvinden.

Syklusen gjentar seg

Nordenvinden gir da gutten et dyr som gir gullmynter, og verten bytter det ut igjen. Ved tredje besøk gir vinden gutten en kjepp som kommer ut av en sekk og slår den gutten befaler. Denne gangen later gutten som han sover på gjestgiveriet. Når verten igjen prøver å bytte gjenstanden, befaler gutten kjeppen å slå til, og verten, etter å ha fått juling, leverer tilbake alt han hadde stjålet. Gutten drar hjem med duken, dyret og kjeppen, og familien har det godt.

Strukturen, med en magisk gjenstand som blir tapt og gjenvunnet av en tredjepart, er svært vanlig. Forskere finner den i eventyr fra flere deler av Europa, og Stith Thompsons katalog samler lignende typer.

Hva tradisjonen viser

Asbjørnsen og Moe utga eventyrene fra 1841, etter å ha lyttet til bondefortellere, og skrev senere om tekstene i en egen stil som ble svært berømt. Derfor er teksten vi kjenner i dag, en litterær versjon og ikke den nøyaktige gjengivelsen av en muntlig fortelling. Historikere ser i dette arbeidet et bidrag til norsk identitet på 1800-tallet.

Nordenvinden er i eventyret verken helt god eller helt ond. Han tar feil og retter feilen, og den egentlige skurken er verten på gjestgiveriet. Moralen, hvis det finnes en, er at tyvens list ender med straff.

Det er verdt å huske at vinder opptrer som personer i mange tradisjoner, og at nordavinden i Norge var en virkelig tilstedeværelse som brakte kulde og storm. Å gjøre den til noen som kan ta feil, stilles til ansvar og likevel gjøre opp for skaden, er en måte å takle uforutsigbarheten i været på. Humoren i eventyret gjør forholdet lettere.

For å lære verten en lekse ved å la kjeppen slå den som våger å dukke opp, spill Nordavindens kjepp.


Kilder.

  • Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, *Norske Folkeeventyr* (Christiania, 1843–1844, eventyret «Gutten som gik til Nordenvinden»)
  • Reidar Th. Christiansen, *The Folktales of Norway* (University of Chicago Press, 1964)
  • Stith Thompson, *The Folktale* (University of California Press, 1977, eventyrtype om magiske gjenstander)