Ilmatar: luftas datter som fløt sju hundre år på havet og anda som la verden
I første sang av *Kalevala* flyter Ilmatar, luftas datter, på havet, og verden blir til av egg fra en fugl. Se hva diktet forteller og hvordan det ble satt sammen.
Den første sangen i Kalevala begynner ikke med en helt, men med en skapelse. En skikkelse som heter Ilmatar, «luftas datter», stiger ned til havet, og diktet forteller hvordan jorda, himmelen og den første sangeren blir til av henne og en fugl. Passasjen er en av de mest siterte i finsk kultur, og den inspirerte til og med et verk av Sibelius, sangen Luonnotar fra 1913.
Luftas datter
Ifølge sangen bodde Ilmatar alene på himmelen og ble lei ensomheten. Hun steg ned i havets vann, som vugget henne med bølgene, og hun ble gravid av vannet og vinden. I sju hundre år fløt hun uten å finne et sted å føde. I sin nød ba hun himmelguden Ukko om hjelp.
Da kom en fugl, en and, og lette etter et sted å lage rede. Ilmatar løftet et kne over vannet, og fuglen bygde reden der og la egg, seks av gull og ett av jern. Hun ruget på dem i dager.
Eggene som ble en verden
Varmen fra reden brente Ilmatars hud, og hun beveget kneet, og eggene rullet ned i vannet og knuste. Diktet sier at av den nedre delen av skallet ble jorda til, og av den øvre, himmelen. Plommen ble sola, hviten, månen, og de mer fargerike bitene ble stjernene og skyene.
Ilmatar formet også verden: med hender og føtter tegnet hun viker og nes, dyp og sandbanker. Til slutt ble sønnen hun ventet, Väinämöinen, den gamle vismannen og sangeren, født voksen og svømte til en kyst for å begynne livet sitt.
En myte satt sammen av en redaktør
Forskerne minner om at denne fortellingen er en del av arbeidet til Elias Lönnrot, som slo sammen vers samlet fra folkesangere til én sang. Versjonen av Kalevala fra 1835 begynner annerledes, og det var først i utgaven fra 1849 at historien om Ilmatar fikk den formen vi kjenner. Derfor kan den ikke sies å være en gammel lære, men heller en tekst som er resultatet av innsamling, utvalg og sammensetning.
Temaet om verden født av et egg finnes i andre deler av Eurasia og er et av de mest utbredte motivene i mytologien. Interessen ved den finske sangen ligger i bildet av en skapelse uten vold, og der en kvinne, snarere enn en gud, gir jorda form. Sangen viser også et trekk ved den finske diktningen Lönnrot samlet inn: verselinjen på åtte stavelser, med alliterasjon, som gjorde ordene lette å lære utenat og å synge.
For å måle, med to kar, den nøyaktige mengden vann, som en som gir form til det opprinnelige havet, spill Ilmatars kar.
Kilder.
- Elias Lönnrot, *Kalevala* (utgaven fra 1849, sang 1), overs. Keith Bosley (Oxford World's Classics, 1989)
- Juha Pentikäinen, *Kalevala Mythology* (Indiana University Press, 1989)
- Matti Kuusi, Keith Bosley og Michael Branch (red.), *Finnish Folk Poetry: Epic* (Finnish Literature Society, 1977)