Lemminkäinen i Tuonelas elv: moren som fisket opp sønnens deler med en rive
I *Kalevala* blir eventyreren Lemminkäinen drept i dødsriket, og moren henter kroppen opp av elva med en jernrive. Se hva sang 14 og 15 forteller.
Kalevala, Finlands nasjonalepos, har flere helter, og en av de mest livlige er Lemminkäinen, en pen, forfengelig og uvøren ung mann. I sang 14 og 15 drar han til dødsriket, og den som henter ham tilbake, er moren hans. Passasjen er en av de mest kjente i verket, og forskerne leser den som en fortelling om omsorg og utholdenhet.
Louhis krav
Kalevala ble satt sammen på 1800-tallet av Elias Lönnrot, som samlet muntlige dikt innsamlet i Karelen og andre områder. I den vil Lemminkäinen gifte seg med en ung kvinne fra Pohjola, og stedets matriark, Louhi, setter oppgaver. En av dem er å drepe svanen som svømmer i den svarte elva Tuonela, dødsriket. Det er en nesten umulig oppgave, for den som går inn der, vender sjelden tilbake.
Lemminkäinen drar av sted med stolthet, men kommer til Tuonela uten den beskyttelsen en forsiktig reisende ville hatt. På elvebredden venter en blind gjeter, Märkähattu, som han hadde fornærmet. Gjeteren treffer ham med en giftig slange, og helten dør. Kroppen blir kuttet opp og kastet i elva.
Moren og børsten
Hjemme hadde Lemminkäinens mor fått et tegn før sønnen dro. Hvis han kom i fare, ville hårbørsten han lot bli igjen, begynne å blø. En dag ser hun blodet renne, forstår at noe har skjedd og drar til Pohjola, der hun tvinger Louhi til å fortelle det hun vet.
Hun ber smeden Ilmarinen om en jernrive med lange tenner og bruker den til å feie elvebunnen. Litt etter litt samler hun sønnens deler, setter dem sammen og får kroppen til å danne seg på nytt. Livet mangler likevel, og hun sender en bie til himmelen for å hente en helbredende honning. Med dette middelet våkner Lemminkäinen, og hans første spørsmål er om han har sovet lenge.
Hva passasjen viser
Forskerne bemerker at sangen tar opp et tema som er felles for mange tradisjoner, nedstigningen til dødsriket og tilbakekomsten. Her er det ikke en guddommelig skikkelse som stiger ned, men en uvøren ung mann, og den som redder ham, er en mor, noe som gir episoden en menneskelig tone. Det er vanlig å si at diktet verdsetter den stille motet hos dem som bryr seg.
Det er verdt å huske at Kalevala er et kompilasjonsverk: Lönnrot slo sammen vers fra ulike kilder og ordnet dem, slik at historien vi leser, delvis er redaktørens arbeid. Likevel ble bildet av moren som står på bredden med riven, værende i finsk hukommelse og har inspirert malerier, musikk og teater.
For å samle opp, i Tuonelas elv, sønnens deler uten å bli tatt av den svarte svanen som vokter vannet, spill Elva i Tuonela.
Kilder.
- Elias Lönnrot, *Kalevala* (utgaven fra 1849, sang 14 og 15), overs. Keith Bosley (Oxford World's Classics, 1989)
- Juha Pentikäinen, *Kalevala Mythology* (Indiana University Press, 1989)
- Matti Kuusi, Keith Bosley og Michael Branch (red.), *Finnish Folk Poetry: Epic* (Finnish Literature Society, 1977)