2026  ·  MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NorskPortuguêsEnglish Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Eventyr og folketro · Myte eller legende

Peer Gynt og Dovregubben: fra folkeeventyr til Ibsens scene

Peer Gynt begynte som skikkelse i norske eventyr og sagn, før han fikk Ibsens drama og Griegs musikk. Se hva man vet om kildene og hva som var oppfinnelse.

2 min lesing
Illustrasjon av en stor steinsal inne i et fjell, opplyst av grønne fakler, med en ung mann i vest og filthatt som løper mellom troll med lange neser og spisse ører, og i bakgrunnen en trollkonge med steinkrone som sitter på en trone av berg
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Få norske skikkelser har gått gjennom så mange århundrer med fortelling som Peer Gynt. Mange kjenner ham fra Henrik Ibsens dramatiske dikt fra 1867, eller fra musikken Edvard Grieg skrev til stykket i 1875. Men før scenen var Peer Gynt allerede en skikkelse i eventyr og sagn, knyttet til fjellene i det indre av Norge, og saken hans er et godt eksempel på hvordan muntlig tradisjon og litteratur næres av hverandre.

Peer Gynt i eventyrene

På 1800-tallet samlet folkloristen Peter Christen Asbjørnsen sagn og folkefortellinger fra Norge og ga dem ut i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn, mellom 1845 og 1848. På sidene er Peer Gynt en reinsjeger fra Gudbrandsdalen, kjent for å fortelle overdrevne historier om sine bedrifter. Ifølge tradisjonen som ble samlet inn, pleide han å si at han kunne alt.

Blant historiene finnes møtet med Bøygen, et enormt, usynlig vesen som sperrer veien i tåka og svarer på det man spør om, med én setning: «gå utenom». Bøygen er en skikkelse i norsk folketro, og dens nøyaktige karakter varierer mellom fortellingene.

Dovregubben

Dovregubben, den «gamle fra Dovre», er en vanlig skikkelse i tradisjonene i nord. Han er en trollkonge som bor i Dovrefjell, i et underjordisk hoff, og dukker opp i sagnene som herre over trollene i området. Hos Ibsen har han en viktig rolle: Peer, etter å ha blitt kastet ut fra en fest, vandrer over fjellet, møter en skikkelse i grønn kjole og blir ført til kongens hall, der trollene omringer ham, og han klarer bare å slippe unna da klokkene i en kirke ringer i det fjerne.

Hall-scenen, med Griegs musikk, ble en av de mest kjente i orkesterrepertoaret. Melodien, som begynner lavt og øker farten, minner om en jakt. Det er verdt å huske at Grieg skrev musikken for scenen, og at scenen ikke står med de samme detaljene i folkeeventyrene.

Hva som er Ibsens og hva som er folkets

Ibsen skrev Peer Gynt i løpet av noen få måneder, i Italia, og stykket er for en stor del et personlig verk. Han brukte navnet og tonen fra eventyrene, men diktet opp en stor del av handlingen, som tar hovedpersonen til Marokko, til Egypt og tilbake til Norge. Peer i stykket er en drømmende og egoistisk ung mann som oppdager, til slutt, hva livet hans har vært. Kritikere ser ofte i denne skikkelsen et ironisk portrett av nasjonalkarakteren, men det er en tolkning som fortsatt diskuteres.

Historikere diskuterer også om det fantes en virkelig person som ga opphav til fortellingene. Noen lokale tradisjoner snakker om en mann som het Per Gynt, som skal ha levd på 1700-tallet. Forskningen har ikke kommet til en sikker konklusjon.

Fortellingens verdi

Saken Peer Gynt viser hvordan en skikkelse forandres når den går fra hånd til hånd. Fra den overdrivende jegeren i eventyret ble han et symbol på drømmer og selvbedrag, og salen til fjellkongen ble stående som et av de sterkeste bildene i norsk kultur.

For å løpe fra den ene siden av fjellkongens hall til den andre, og skifte felt for å unngå trollene som kommer mot deg, spill Dovregubbens sal.


Kilder.

  • Peter Christen Asbjørnsen, *Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn* (1845 til 1848)
  • Henrik Ibsen, *Peer Gynt* (1867)
  • Michael Meyer, *Ibsen: A Biography* (Doubleday, 1971)