Kristningen av Island: den hedenske høvdingen som avgjorde saken liggende under en kappe
Året 1000 sto Island, ifølge Ari den vise, på randen av å bli delt i to lover. Den som avgjorde, var en hedensk høvding, lovsigemannen, etter å ha ligget en dag og en natt under kappen. Se beretningen.
Få avgjørelser i norrøn historie er så godt dokumentert som Islands overgang til kristendommen, tatt på alltinget, nasjonalforsamlingen, omkring år 1000. Hovedberetningen kommer fra en kort bok, Íslendingabók, skrevet noen generasjoner senere av Ari Þorgilsson den vise, en islandsk prest. Ari forteller historien nøkternt, og derfor er den en av kildene historikerne bruker mest.
Et land på randen av splittelse
Ifølge Ari hadde Island allerede både kristne og hedninger, og begge samlet seg hvert år på alltinget på Thingvellir. Den norske kong Olav Tryggvason, en kristen, hadde presset islendingene til å ta imot den nye religionen. Den sommeren kom de to sidene til forsamlingen klare for oppgjør. De kristne og hedningene erklærte at hver gruppe skulle ha sin egen lov, og Ari sier at faren var krig.
Det var et konkret problem: landet fungerte under en felles lov. De to gruppene trengte en voldgiftsmann. En kristen høvding, Síðu-Hallr, ble enig med lovsigemannen, Þorgeirr Ljósvetningagoði, om at han skulle kunngjøre hva loven skulle være.
Under kappen
Det som gjør scenen berømt, er at Þorgeirr var hedning. Ifølge Ari la han seg på bakken og dekket seg til med kappen. Han ble liggende slik en hel dag og den påfølgende natten, uten å si et ord. Så kalte han alle til Lovberget og talte: hvis loven ble delt, ville freden bli delt. Han sa at alle burde ha én lov og én tro.
Avgjørelsen ble at alle islendinger skulle døpes og være kristne. Men ofring til de gamle gudene kunne fortsette i det skjulte, så lenge ingen var vitne til det. Ari legger til at noen gamle skikker, som å spise hestekjøtt og sette ut nyfødte barn, fortsatt skulle være tillatt en tid.
Hva som er historie og hva som er legende
Aris avsnitt er den nærmeste kilden. Det finnes senere versjoner, som Kristni saga, som legger til detaljer. En svært kjent tradisjon sier at Þorgeirr på vei hjem kastet gudebilder i en foss, som siden fikk navnet Goðafoss, «gudenes foss». Den historien virker sen og finnes ikke hos Ari. Selve navnet på fossen er trolig eldre enn fortellingen.
Det som blir igjen
Scenen viser en uvanlig måte å avgjøre på: et land uten konge løser en religiøs konflikt ved hjelp av en voldgiftsmann, en lov og en avtale. Den viser også at kristningen var gradvis. Den nye troen ble offisielt innført, men gamle skikker ble værende en tid. Ari skrev som kristen prest, så beretningen har et ståsted. Historikerne leser den nøye og sammenligner den med andre kilder.
For å flytte, én etter én, fire klosser mellom tre søyler, uten noen gang å legge en større kloss oppå en mindre, som i en avgjørelse som krever orden, spill De fire blokkene.
Kilder.
- Ari Þorgilsson, *Íslendingabók* (ca. 1122–1133), kapittel 7
- Jón Hnefill Aðalsteinsson, *Under the Cloak: The Acceptance of Christianity in Iceland* (Uppsala, 1978)
- Jesse Byock, *Viking Age Iceland* (Penguin, 2001)