Gylfaginning: kong Gylfe, forkledd som Gangleri, stiller spørsmål i et palass som forsvinner
Første del av Snorre Sturlassons *Yngre Edda* bruker historien om en svensk konge som besøker Åsgard i forkledning for å fortelle norrøn mytologi som spørsmål og svar. Se hvordan boka er bygd opp.
Gylfaginning, «Gylfes forblinding», er første del av Yngre Edda, et verk som tilskrives islendingen Snorre Sturlason og ble skrevet på 1200-tallet. Nesten alt som i dag fortelles om de norrøne gudene i organisert form, som skapelsen av verden, treet Yggdrasil og ragnarok, kommer fra bøker som denne. Men det som gjør teksten spesiell, er måten den er satt sammen på: som en samtale.
Rammen rundt fortellingen
Ifølge prologen til delen var Gylfe konge i landet som i dag heter Sverige. En kvinne blant æsene, gudene, narret ham på en eller annen måte, og kongen ble nysgjerrig: hva slags folk var dette, så mektige at de forandret verden med trolldom? Han bestemte seg for å reise til Åsgard, gudenes bolig, og forkledde seg som en gammel mann. Gudene forutså imidlertid ankomsten hans og la opp en illusjon.
Gylfe kommer til et enormt palass. En mann ved døra spør om navnet hans, og han svarer at han heter Gangleri. Inne i hallen finner han tre menn som sitter på troner, den ene over den andre: Hár, «den Høye», Jafnhár, «Like Høy», og Þriði, «den Tredje». Mange forskere antar at de er forkledninger for Odin, selv om teksten aldri sier det.
Spørsmål og svar
Det meste av verket er en rekke spørsmål fra Gangleri og svar fra de tre. De forteller hvordan verden ble skapt av sammenstøtet mellom is og ild, beskriver de ni verdenene, snakker om gudene og familiene deres, forteller myter som Tors fiske etter slangen, og ender med ragnarok, verdens undergang og gjenfødelse. Til svarene brukte Snorre dikt fra Eldre Edda, som han siterer ofte, og andre tradisjoner han kanskje kjente.
Dette formatet har en fordel. For hvert svar får leseren inntrykk av å lære noe sammen med den besøkende. Og siden hvert spørsmål kommer fra en utenforstående person, kan teksten forklare ting som de opprinnelige tilhørerne kanskje allerede visste.
Slutten
På slutten av boka, når Gangleri har hørt ferdig, høres et stort brak. Palasset og alle menneskene forsvinner, og Gylfe står alene på en tom slette. Han drar hjem og forteller det han har hørt. Leseren forstår at hallen var en illusjon gudene hadde laget, og tittelen på delen, «Gylfes forblinding», gir mening.
Det som blir igjen
Når man leser Gylfaginning, må man huske at Snorre var kristen og skrev omtrent to århundrer etter at vikingtiden var over. Han bruker illusjonsrammen som en måte å presentere denne mytologien på uten å si at den er sann: det som fortelles, er det «gudene» sa til en bedratt konge. Dette hjelper oss å forstå hvorfor en kristen forfatter kunne bevare så mange hedenske historier. For forskningen er boka en av våre viktigste kilder, men også et litterært verk, med forfatterens egne valg.
For å slå ned, med en ball og en racket, murstein i hallen som oppløses foran kong Gylfe, spill Gylfes hall.
Kilder.
- Snorre Sturlason, *Yngre Edda*, *Gylfaginning* (1200-tallet; håndskrifter: Codex Regius GKS 2367 4to, Codex Wormianus, Codex Upsaliensis)
- Jesse Byock (overs.), *The Prose Edda* (Penguin Classics, 2005)
- Rudolf Simek, *Dictionary of Northern Mythology* (D. S. Brewer, 1993), oppslagene «Gylfi», «Gangleri» og «Snorra Edda»