Maeshowe: femtusen år gammel grav der nordboere skrev på veggene
På Orknøyene rommer et steinaldergravkammer en av Europas største samlinger av norrøne runer. Det var graffiti skrevet på 1100-tallet av menn som søkte ly der. Se hva de sier og hva de ikke sier.
Maeshowe er et gravkammer av stein, dekket av en stor jordhaug, på Mainland, den største av Orknøyene, i Nord-Skottland. Det ble bygd for omtrent fem tusen år siden, i steinalderen, av et folk som levde århundrer før vikingene. Og likevel er monumentet berømt på grunn av nordboerne: på veggene finnes en av Europas største samlinger av runeinnskrifter.
Et kammer åpnet av vikinger
Graven ble funnet tom av moderne forskere. I 1861 åpnet arbeidere haugen ovenfra, gikk inn i kammeret og la snart merke til runer og figurer risset inn i steinene. Innskriftene er graffiti: de ble laget med tuppen av en kniv eller et skarpt redskap, ikke av en profesjonell håndverker. Det er omtrent tretti, etter tallet som vanligvis oppgis. Ut fra bokstavformene dateres de av forskerne til mellom 1125 og 1175, på 1100-tallet, altså mot slutten av perioden som vanligvis kalles vikingtiden.
Hva innskriftene sier
Tekstene er korte og for det meste ganske personlige. En rune forteller at «Jerusalemsfarere brøt opp Orkahaugr». Det er viktig: «Jerusalemsfarerne» var pilegrimer eller korsfarere som hadde vært i Det hellige land, og navnet Orkahaugr er det norrøne navnet på haugen. En annen innskrift sier at en skatt ble båret bort derfra i løpet av tre netter. Det finnes også en setning som ble berømt: «Ingibjorg, den vakre enken. Mange kvinner har gått krumbøyd herinn.» Forskerne diskuterer om det er en hånlig kommentar, en spøk, en henvisning til den lave inngangsgangen eller noe lignende. Noen runer er bare signaturer.
Forbindelsen til Orknøyingenes saga
Graven dukker også opp i Orknøyingenes saga, skrevet omkring 1200. Sagaen forteller at menn fra jarl Harald i 1153 søkte ly for et uvær i en haug som het Orkahaugr. To av dem skal ha mistet forstanden der inne. Forskerne sammenligner dette med runene og med beskrivelsen av monumentet og konkluderer med at sagaen refererer til Maeshowe. Det ville være den mest sannsynlige anledningen for en del av innskriftene, selv om det ikke kan bevises at alle ble laget samme natt.
Det vi ikke vet
Man vet ikke om skatten runene snakker om, virkelig fantes, eller hva som ble tatt. Da nordboerne gikk inn, var graven kanskje allerede tømt for ben og gjenstander, fordi de gamle folkene på Orknøyene kan ha fjernet restene av rituelle grunner. Man vet heller ikke hvem forfatterne var. Det kan ha vært soldater, fiskere eller lokale reisende, folk som kunne lese og skrive runer, noe som var ganske utbredt i den norrøne verden.
Det som blir igjen
Maeshowe er et sted der to tider som er atskilt av årtusener, møtes. For nordboerne på 1100-tallet var det en mystisk haug, knyttet til historier om skatter og spøkelser. For oss er det en sjelden direkte opptegnelse av vanlige mennesker som skriver for hånd, i spøkefull tone, om det som interesserte dem.
For å tyde, ved gjetninger og ledetråder, en hemmelig rekke av fire runer, spill Kammeret i Maeshowe.
Kilder.
- Orknøyingenes saga (ca. 1200), overs. Hermann Pálsson og Paul Edwards (Penguin Classics, 1978), episoden fra 1153
- Michael P. Barnes, *The Runic Inscriptions of Maeshowe, Orkney* (Uppsala, 1994)
- Historic Environment Scotland, *Maeshowe Chambered Cairn*, offisiell guide til monumentet