2026  ·  MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NorskPortuguêsEnglish Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Myter og guder · Saga eller middelalderkilde

Sigrdrífumál: valkyrjen som våknet og lærte Sigurd runene

I *Sigrdrífumál* vekker Sigurd en sovende valkyrje, og hun gir ham et drikkehorn og en liste over runer og råd. Se hva diktet sier og hvorfor teksten har nådd oss i så stor uorden.

2 min lesing
Illustrasjon av en steinhaug omgitt av en mur av skjold under en stjernehimmel, der en valkyrje i sølvrustning, nettopp våknet, rekker et drikkehorn til en lyshåret ung kriger; lysende runer svever i luften mellom dem.
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Sigrdrífumál er et av de mest nysgjerrige diktene i Eldre Edda. Det samler, i løse strofer, bønner, lister over runer og råd for livet. Derfor er det også et av de mest uordnede. Likevel inneholder det en av de få passasjene i norrøn litteratur der noen taler direkte til gudene, som i en bønn.

Scenen der hun våkner

I håndskriftet kommer diktet rett etter Fáfnismál, og sammenhengen er så stor at det nesten ikke er noe brudd. I prosainnledningen går Sigurd, som nettopp har drept dragen Fáfnir, opp på et fjell og finner en bygning omgitt av skjold. Inne ligger en skikkelse i rustning og sover. Da han skjærer opp rustningen, våkner kvinnen. Hun oppgir navnet Sigrdrífa, som omtrent betyr «hun som driver til seier». Mange forskere mener at dette navnet egentlig er et tilnavn på valkyrjen Brynhildr, og at teksten endte opp med å behandle det som et egennavn.

Det første hun gjør, er å hilse dagen, natten og jorda. Strofen er en av de få bevarte direkte påkallelsene og kalles av og til en «hedensk bønn». Så gir hun Sigurd et horn med en minnedrikk, slik at han ikke skal glemme det han skal lære.

Runene og rådene

Kjernen i diktet er listen over runer. Valkyrjen nevner seirsrunene, som skal ristes inn på sverdfestet og følges av guden Tyrs navn, og runer for øl, for fødsel, for bølger, for grener, for tale og for tanke. Hver sort har en funksjon og en måte å bruke den på. Diktet sier også at runene ble oppdaget av Odin og deretter fordelt mellom gudene, alvene, vanene og menneskene.

Etter det kommer en rekke råd, nummerert fra én til elleve, lik dem i et annet dikt, Loddfáfnismál. De handler om hvordan man skal opptre overfor eder, fiender, døde og dårlige følgesvenner. Mange forskere mener at denne delen ble lagt til senere og ikke har noe med scenen i begynnelsen å gjøre.

En uordnet tekst

Codex Regius avslutter dette diktet brått, midt i strofe 29, fordi en del av håndskriftet er gått tapt, det såkalte Store hullet. De siste versene finnes bare i papirhåndskrifter som er kopiert århundrer senere. Völsunga saga, skrevet på 1200-tallet, siterer atten strofer av diktet, noe som viser at forfatteren kjente en versjon som lignet den vi har. Likevel ser diktet ut til å være en samling av deler som opprinnelig var uavhengige, og ingen vet sikkert når de ble satt sammen.

Det som blir igjen

For dem som studerer norrøn religion er Sigrdrífumál verdifullt fordi det viser runen som mer enn en bokstav: et redskap for makt, knyttet til ritualer, gjenstander og ord. Men man må være forsiktig. Diktet er sent, lemlestet og blander tider. Det viser hva islandske middelalderdiktere forestilte seg om runer, ikke nødvendigvis hva man gjorde i vikingtiden.

For å avsløre, rute for rute, en rune skjult i et rutenett, ved å følge ledetrådene for hver rad og kolonne, spill Sigrdrífas rune.


Kilder.

  • *Eldre Edda*, *Sigrdrífumál* (Codex Regius, ca. 1270, med hull; de siste strofene i senere papirhåndskrifter)
  • Carolyne Larrington (overs.), *The Poetic Edda* (Oxford World's Classics, 1996)
  • Rudolf Simek, *Dictionary of Northern Mythology* (D. S. Brewer, 1993), oppslagene «Sigrdrífa» og «Runen»