Aino i Kalevala: den unge kvinnen som var lovet til Väinämöinen og valgte havet
I *Kalevala* er Aino søsteren til Joukahainen, lovet bort som betaling til en gammel sanger. I stedet for å gifte seg går hun til stranden. Se hva diktet forteller, hvor navnet kommer fra og hvordan historien ble et maleri.
Blant personene i Kalevala, det finske eposet samlet av Elias Lönnrot, er Aino en av de mest husket, selv om hun dukker opp i bare noen få vers. Historien hennes fyller den fjerde sangen i diktet, Runo 4, og er en av de tristeste scenene i boken.
Hva diktet forteller
Aino er søsteren til Joukahainen, den unge mannen som utfordret den gamle sangeren Väinämöinen til en sangkonkurranse og tapte. Som straff lot Väinämöinen ham synke i en myr. For å redde seg lovet Joukahainen søsterens hånd. Moren gleder seg over tanken på en berømt svigersønn, men Aino vil ikke gifte seg med en gammel mann.
Aino lider. Hun gråter og går til stranden. Ifølge versjonen tradisjonen har bevart, drukner hun eller blir forvandlet til et vesen i vannet. Senere kommer hun tilbake i skikkelse av en fisk og håner gamle Väinämöinen, som prøver å fange henne. Historien ender med at sangeren sørger, uten bruden og uten å kunne få tilbake det han har mistet.
Et oppfunnet navn
Navnet Aino er en skapelse av Lönnrot, og betyr «den eneste». I folkediktene som lå til grunn, er jenta bare «den eneste datteren» eller «den eneste søsteren». Det var utgiveren som ga henne et eget navn og løftet henne opp til en person. Etter utgivelsen av Kalevala ble navnet populært i Finland, og aktivister i den finske nasjonalbevegelsen begynte å bruke det på slutten av 1800-tallet. Aino Järnefelt, som skulle bli kona til komponisten Jean Sibelius, ble født i 1871.
Gallen-Kallelas triptykon
Historien inspirerte maleren Akseli Gallen-Kallela, som i 1891 laget Aino-myten, et triptykon. Han brukte kona, Mary, som modell. De tre lerretene viser Ainos første møte med Väinämöinen i skogen, Aino som gråter på stranden og Väinämöinen som fisker, da den lille fisken han kaster fra seg, er Aino, som ler og forsvinner.
Faktum og fiksjon
Kalevala er ikke en gammel tekst fra én hånd. Lönnrot samlet og ordnet muntlige dikt samlet i Karelen og andre regioner, og ga dem en sammenhengende form. Derfor er Aino slik vi kjenner henne delvis en skapelse fra 1800-tallet, selv om den bygger på eldre folkelig stoff.
Det som blir igjen
Ainos historie er en av de første i Kalevala som handler om en kvinne som nekter å adlyde de voksne, og prisen for den gesten er høy. Den har blitt lest på mange måter: som en fortelling om nekt, som nasjonal allegori, som familietragedie. Havet og fisken gjør henne til en grenseskikkelse, mellom menneskenes verden og vannets.
For å hoppe, fra stein til stein, over et brett med femten steiner i innsjøen, til bare én er igjen, spill Steinene i sjøen.
Kilder.
- Elias Lönnrot, *Kalevala* (1835, gammel utgave; 1849, endelig utgave), Runo 4
- Wikipedia (engelsk), «Aino (mythology)», med henvisninger til maleriet av Akseli Gallen-Kallela
- Akseli Gallen-Kallela, *Aino-triptyykki* (1891)