MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NOPTEN Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Sagaer og konger · Saga eller middelalderkilde

Heimskringla, «jordens krets»: kongesagaene om Norge tilskrevet Snorre Sturluson

Heimskringla er en samling norrøne kongesagaer, knyttet til Snorre Sturluson omkring 1230, som går fra de legendariske ynglingene til 1177. Se hva kilden som er brukt samler om navnet, forfatterskapet, håndskriftene, kildene og hvordan historikere leser den i dag.

1 min lesing
Illustrasjon av en islandsk høvdingegård i torv og tre, ved skumring, med en middelaldrende mann i mørk kappe som sitter ved et skrivebord og skriver i lyset fra en oljelampe på et stort pergament; rundt ham stablede ruller og kodekser, et smalt vindu med utsikt over en grønn mark og et fjell langt unna.
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Heimskringla er en samling norrøne kongesagaer. Kilden som er brukt, påpeker innledningsvis at ingen bevart håndskrift eller tekst nevner en forfatter. Noen forskere antar at verket ble skrevet av Snorre Sturluson, som levde fra 1178/79 til 1241, omkring 1230, og de første verkene som oppgir ham som forfatter, er danske oversettelser fra 1500-tallet.

Navnet

Tittelen kommer fra åpningsordene i Ynglinga saga, kringla heimsins, «jordens krets», og kom først i bruk på 1600-tallet.

Omfanget

Verket går fra de legendariske ynglingene til tronpretendenten Eystein Meylas død i 1177. Den siste sagaen handler om Magnús Erlingsson, som døde i 1184. Óláfs saga helga er den sentrale delen: Olavs femten år som konge fyller omtrent en tredjedel av helheten. Sagaen om Haraldr harðráði dekker hans østlige ekspedisjon, bedriftene i Konstantinopel, Syria og Sicilia, og døden ved Stamford Bridge i 1066, noen få dager før Harolds død ved Hastings.

Håndskriftene

Den eldste kopien er Kringla-bladet, ett enkelt pergamentblad fra omkring 1260, som oppbevares i Islands nasjonal- og universitetsbibliotek. Resten av den håndskriften brant i 1728. Håndskriften Jofraskinna var grunnlaget for Peder Claussøn Friis’ oversettelse fra omkring 1600, trykt i 1633, og Stockholm-håndskriften ble oversatt av Johan Peringskiöld og utgitt i 1697.

Kildene

Blant kildene er Hryggjarstykki, Skjǫldunga saga og Jarlasǫgurnar, i tillegg til oversiktsverk som Ágrip, Morkinskinna og kanskje Fagrskinna. Snorre brukte også den tapte Olavs-sagaen til Styrmir Kárason, Oddr Snorrasons liv av Olav Tryggvason og skaldevers.

Et nett av lån

Heimskringla bygger på tidligere verk, blant dem Morkinskinna, og Morkinskinna ble i sin tur også brukt av Fagrskinna. Kongesagaene danner dermed et nett av lån, ikke enkeltstående tekster, og derfor er det vanskelig å si, i hver passasje, hvor hver opplysning kommer fra.

Hvordan historikere leser den

Fram til midten av 1800-tallet stolte historikere på sagaene som fakta. Sagakritikken, innledet av Lauritz og Curt Weibull tidlig på 1900-tallet, forkastet den tilliten. I dag ser man lite sannhet i de eldste sagaene, men de er fortsatt verdifulle for å forstå det norske middelaldersamfunnet. De yngre regnes som mer pålitelige fordi de handler om hendelser nærmere skrivetida.

Hva som er uklart

Forfatterskapet er en antakelse, ikke et gitt faktum. Tittelen er langt yngre enn verket. Og avstanden mellom hendelsene og teksten er stor, så hver saga bør leses ut fra tidsrommet den forteller om.

For å ta pinner av en krets av pinner, til bare noen få er igjen, spill Pinnene på kloden.


Kilder.

  • Wikipedia, «Heimskringla» (forfatterskap, tittel, håndskrifter, omfang, Óláfs saga helga, Haraldr harðráði, kilder, historisk kritikk)