Grógaldr: de ni galdrene Gro synger for sønnen Svipdag
I diktet Grógaldr kaller en ung mann den døde moren opp av graven, og hun synger ni galdrer for reisen hans: mot frykt, spott, vann, fiender, lenker, storm, kulde, de døde og jotner.
Blant diktene i Den eldre Edda har få en så underlig scene som Grógaldr: en sønn går til morens grav og vekker henne for å be om hjelp. Moren er Gro, en volve, og det hun svarer, er en liste med ni galdrer for en reise ingen ville ta.
Bønnen
Svipdag, den unge mannen, kaller på den døde moren, som hadde sagt at han skulle gjøre det om han noen gang trengte henne. Gro, en völva, eller seerske, reiser seg fra graven og spør hvorfor han vekket henne. Han forklarer at stemoren har gitt ham en oppgave: å vinne Menglöð, en kvinne hvis hall ligger på et sted der, ifølge stemoren, “man ikke kan ferdes”. Gro innrømmer at veien er lang og hard, men prøver ikke å snakke ham fra det. Han ber om beskyttende galdrer, og hun synger.
De ni galdrene
I Lee Hollanders oversettelse rommer strofene 6 til 14 ni “råd”. Det første er en allmenn galder mot frykt: det som virker skremmende, skal ristes av, og veien vil vise seg selv. Det andre verner den slitne vandreren mot spott. Det tredje kaller på elvene som renner til dødsriket, slik at de dype vannene tørker ut foran ham. Det fjerde beskytter mot fiender som omringer ham for å drepe ham: hjertene deres vil holde hendene tilbake. Det femte løsner bånd, om han er bundet på hender og føtter. Det sjette stiller havet, om været er villere enn menn vet. Det sjuende verner mot dødelig kulde på fjellet. Det åttende beskytter, på tåkete heier, mot gjenferdet til en kristen kvinne, og Hollander peker på at originalen sier “kristen kvinne”, et tegn på troen på at slike spøkelser var enda farligere for en hedensk helt. Det niende legger ord i munnen på vandreren når han strides med jotner.
Diktet og forskerne
Teksten finnes i flere papirmanuskripter fra 1600-tallet, sammen med Fjölsvinnsmál. Lenge så ingen at de var deler av én fortelling. I 1854 koblet Svend Grundtvig Grógaldr til første del av den middelalderske skandinaviske balladen Ungen Sveidal. I 1856 så Sophus Bugge at slutten av balladen svarer til Fjölsvinnsmál, og i 1860 kalte han paret Svipdagsmál, navnet forskerne tok i bruk. Grógaldr er ett av seks eddadikt som handler om dødsmaning.
Kort sagt
Svipdag vekker moren, Gro, og hun gir ham ni beskyttende galdrer: mot frykt, spott, vann, fiender, lenker, et vilt hav, kulde, de døde og jotner.
Ord
En völva er en seerske som taler med de døde og ser inn i framtida. Dødsmaning er det å tale med de døde. Den eldre Edda er samlingen av mytologiske og heroiske dikt på norrønt.
Hva som fortsatt er usikkert
Den andre galdren er vanskelig å oversette, og Hollander innrømmer tvil. Når diktet ble til, er omdiskutert. Det er også omdiskutert om Gro i dette diktet er den samme som behandler Tor i myten om Hrungnir, slik noen forskere foreslår.
For å drive bort hver fare med galdren som har samme form og farge, spill De ni galdrene.
Kilder.
- Grógaldr, strofe 6 til 14, Den eldre Edda (oversettelse av Lee M. Hollander, 1962)
- Wikipedia, "Grógaldr"
- John McKinnell, Meeting the Other in Old Norse Myth and Legend (2005)