MMXXVI Skandinaviske historier og eventyr NOPTEN Abonner

Boreal Saga Play

by The Boreal Times · Duna Press-utgaver
Myter og guder · Myte eller legende

Hjúki og Bil: barna som følger månen med en bøtte i Edda

I Snorres Edda tar Máni to barn fra jorden som bærer en bøtte på en stang. Se hva Snorre sier om Hjúki og Bil, månen og sola, og hva han ikke sier om flekkene på månen.

1 min lesing
Illustrasjon av to små barn som går over nattehimmelen bak en full måne og bærer en lang stang med en trebøtte som henger i den på skuldrene; nedenfor glitrer en kilde mellom mørke trær.
Illustrasjon generert av kunstig intelligens

Når Snorre forteller hvordan sola og månen kom til å gå over himmelen, nevner han et tredje par: to barn som følger månen. De heter Hjúki og Bil, og teksten er kort. Den er verd å lese sakte, for mye av det som gjentas om dem i dag, står ikke i den.

Himmelens søsken

I Gylfaginning, kapittel 11, forteller Snorre at en mann som het Mundilfari, hadde to barn, månen (Máni) og sola (Sól). Oversettelsen jeg brukte, kaller månen «Moon» og knytter de to til himmellegemenes gang: månen styrer månens løp og bestemmer når den vokser og avtar. Passasjen behandler månen som en mannlig skikkelse, noe som passer med det norrøne navnet Máni, og sola er søsteren hans.

De to barna

Etter å ha minnet om hvem som styrer himmelen, sier teksten at månen tok to barn fra jorden, som het Bil og Hjúki, og som kom fra kilden som kalles Byrgir. De bar på skuldrene tønna som het Sægr, hengt på stangen som het Símul. Faren deres het Viðfinnr. Og Snorre avslutter: disse barna følger månen, «slik man kan se fra jorden».

Er det en mann i månen?

Det er vanlig å lese i denne passasjen en forklaring på flekkene på månen, som om Hjúki og Bil med bøtta var bildet man ser. Men Snorres tekst sier ikke dette. Den sier bare at barna følger månen, og at dette kan ses herfra. Den som knytter scenen til månens flekker, gjør en tolkning som ikke står i setningen.

Hvor passasjen står

Passasjen står midt i en større forklaring av himmellegemenes løp. Rett etterpå handler samme kapittel om ulvene som jager sola og månen, slik at barna bare er én detalj i en lengre beskrivelse av himmelens gang. Teksten gir dem altså ingen egen fortelling.

Kort sagt

Snorre presenterer Hjúki og Bil som barn tatt fra jorden av Máni, som går bak månen med en tønne på en stang. Teksten er halvannen setning lang, og den gir navnene på faren, kilden og tingene.

Ord

Máni er månen på norrønt. Sól er sola. Byrgir er kilden barna kom fra. Sægr er tønna, og Símul er stanga den bæres på.

Hva som fortsatt er usikkert

Snorre forklarer ikke hvorfor månen tok barna, eller om de gikk til himmelen frivillig. Han sier heller ikke at skikkelsene er synlige på månens overflate, og kildene jeg leste, bekrefter ikke tolkningen med flekkene. Det teksten sier tydelig, er bare listen over navn og setningen om at barna følger månen.

For å velge månefasen som kommer neste gang, slik Máni styrer månens vekst og avtakende, spill Månens faser.


Kilder.

  • Snorre Sturlason, Snorres Edda (Gylfaginning, kapittel 11, «Om Sól og Máni»)
  • Snorres Edda, Gylfaginning, engelsk oversettelse brukt fra voluspa.org