Ilmarinen og gullbruden: smeden i Kalevala som smidde seg en kone og fant henne kald
Etter å ha mistet kona smir smeden Ilmarinen en brud av gull og sølv. Se runo 37 i Kalevala, hva som går galt og hva Väinämöinen sier til ham.
Kalevala, eposet som Elias Lönnrot satte sammen av finske muntlige dikt, har en episode som minner om gammel science fiction: en smed som etter å ha mistet kona prøver å lage en ny. Det er episoden om Ilmarinen og gullbruden, som fyller runo 37. Jeg leste den i John Martin Crawfords engelske oversettelse fra 1888.
Smeden i sorg
Ilmarinen er den store smeden i Kalevala, han som smidde himmelen og, ifølge tradisjonen, Sampo. Da kona, Regnbuejomfruen, dør, gjør han ikke noe arbeid på tre måneder. Så bestemmer han seg for å lage en brud av metall. Han samler gull fra havbunnen, sølv og bjerkeved, som han brenner til aske til essa. Tjenere trekker belgene mens han legger gull på glørne, sammen med et stykke sølv i form av et lam eller en hare.
Tre forsøk
Det første stykket er et lite lam med hår av gull og kobber og tråder av sølv. Ilmarinen forkaster det og legger det tilbake i ilden. Det andre er et føll med gullmanke, sølvhode og kobberhover, som han også forkaster. Det tredje er ei jente med gullhår og sølvhode, vakker av kropp og ansikt. Alle er forundret, men hun har en feil: føttene kan ikke gå, armene kan ikke omfavne, ørene kan ikke høre, munnen kan ikke tale og øynene kan ikke se. Ilmarinen klager over at hun ville være klok om hun fikk pusten til Ukko, himmelguden.
Den kalde natten
Han legger henne på silkesenga, vasker henne med tre kanner krystallvann og dekker seg med bjørneskinn og ullpledd for å sove ved siden av henne. Siden av kroppen som vender mot statuen, blir iskald, mens den andre er varm. Overbevist om at bruden ikke var laget for ham, tar Ilmarinen henne med til Väinämöinen.
Den gamle sangerens råd
Ilmarinen ber vennen gjøre henne vakker og passende for alderdommen hans, som følgesvenn og trøst. Väinämöinen nekter. Han sier at han skal kaste henne tilbake i essa og gjøre henne om til smykker, eller ta henne med til Estland og Pohjola, der mektige rivaler ville slåss om henne som premie. Han sverger at han aldri vil gifte seg med en brud av metall. Runoen ender med at Väinämöinen samler folket og advarer om at ingen bør velge hustru av gull eller sølv, fordi leppene til gulljomfruen er kalde, og sølv puster sorgens pust.
Kort sagt
Ilmarinen smir en brud av gull og sølv for å erstatte den døde kona, men hun er kald, stum og livløs. Väinämöinen sier at han skal smelte henne om, og runoen avsluttes med en advarsel til folket.
Ord
Runo er hver sang i Kalevala, som har 50. Ukko er den finske guden for himmel og torden. Pohjola er landet i nord, i diktet.
Hva som fortsatt er usikkert
Jeg leste episoden i en engelsk oversettelse fra 1888, og detaljene om stykkene og metallene kan variere i andre oversettelser. Teksten sier ikke hvordan bruden ble laget utover smedens egne handlinger, og forklaringen av den siste advarselen er min egen lesning: det er Väinämöinens råd, ikke en regel i diktet.
For å legge gull på glørne uten å brenne det eller kjøle det for mye, spill Gullet i glørne.
Kilder.
- Elias Lönnrot, Kalevala (utgaven fra 1849), runo 37, engelsk oversettelse av John Martin Crawford (1888, Standard Ebooks)